Carl Fredrik Lindemann Dons, født i Borgund, norsk naturforsker, konservator ved Tromsø museum 1909–20, ved Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs museum i Trondheim
1920–49, og bestyrer av Trondheim biologiske stasjon fra 1931. Dons publiserte en rekke arbeider fortrinnsvis over Norges marine fauna. Han skrev også mange populære artikler og
flere bøker, blant annet "de tusen sjøers land" som denne teksten er hentet fra:

"..jeg fortsetter utover vidda. Det ryker så smått enkelte steder ved havkanten—grå røyk ligger flekkevis bortover fjæren. Det ser ut som kom den fra jordens indre og stiger opp av små vulkankratere.
Det var kjedelig—sier jeg til meg selv—det var virkelig leit at ikke et italiensk luftskip skulle komme til å krysse over Røst. En slik ekspedisjon ville kunne fortelle verden at de hadde funnet virksomme vulkaner på sin vei mot Ultima Thule—veritable fumaroler like ved randen av Mare arcticum!
Det ville vært en geografisk oppdagelse. Vulkaner er jo noe som italienerne forstår seg på—og en slik beretning ville sikkert virke mer overbevisende enn deres fortelling om at isen ved Nordpolen var fryktelig kold. Dette er grangivelig en hel liten vulkanrekke, sannsynligvis oppstått ved sprekkedannelse i jordskorpen—vulkaner ligger jo som bekjent ved randen av kontinentene. Værøy og Røst er dessuten gamle jordskjelvområder—og jordskjelv og
vulkaner hører som bekjent sammen. Og ingen røyk uten ild.
Ved den hellige jomfru! vll luftskipperen si til sine luftkamerater der de står og glaner på det mysteriøse fenomen—dette er ingen noen luftspeiling som fjellene derute i havet—det er virkelig fumaroler som ved våre egne kyster.
Og se der! Der går innfødte med svære gafler på lange skaft og roter i fumarolene som de stapper fulle av tare— formodentlig for at ilden ikke skal slå ut i lys lue. Nei, vil en annen si, som er mer mytologisk innstilt—det er guden Neptuns trefork! Dette må være en sacral handling. Det er ganske sikkert en offerfest. De er sannsynligvis fremdeles hedninger på disse høye bredder og nå ofrer de havets urter til velbehag for sine guder.

Fornemmer dere ikke den eiendommelige lukten—det må være en slags røkelse som skal forsone havguden.
Dette er en hellig ild—de benytter kraterne som altere. Slik står de og tyder det eiendommelige syn.
Så sender aeronauten øyeblikkelig et radiotelegram til New York Herald og Gazetta—og et par timer seinere er hele verden delaktig i deres selsomme syner. «Vidunderlig» Det er som en drøm!»
Det er tarebrenning, dette her. Altså en meget prosaisk handling. Havet hiver i land veldige masser av tare. Det er bare å rake den i land, bre den utover og tørke den—så den kan stappes i taregruene. Disse taregruene er store ildsteder murt opp av stein. De er runde og omtrent halvannen meter i tverrmål. De ligner som sagt små kratere.
Det ryker så smått—det ulmer. De må ikke brenne med flamme. En taregrue skal brenne som en tjæremile med en langsomt fortærende indre ild som forvandler den rykende og osende taren til aske. Når en grue er ferdigbrent og asken er blitt kald, stappes den i sekker og fraktes til ekspedisjonen på Glea for å sendes sørover til en jodfabrikk — så kommer pengene når asken er analysert. Den er nemlig ikke like god all taren som skylles i land – det gjelder altså å samle den likeste.
Det er for øyeblikket ingen til stede ved taregruene—folk er hjemme til middag. Det store taregreipet står ganske alene som en taus skiltvakt ved siden av gruen. Utover berget ligger halvtørr tare som nylig er bredt utover til tørking. Og nede i bukten ligger det store lager av sjøferske blad som siste stor har tustet i hop til lange brune
strandvoller—der just nå en flokk efugler ligger og padler mens de plukker tarelys og annet kryp—ea holder også middag.
Langt innover øya brer der seg en eiendommelig atmosfære med en ganske intens lukt: Jod. Det lukter lang vei av jod—dette merkelige stoff som taren ekstraherer av sjøvannet og som kjemikerne ekstraherer av tareasken til
medisinens tjeneste. Og selv om en ikke får så mange kroner for hver sekk aske, så blir det likevel en del penger av det til slutt—i sær hvis en er heldig og får en god analyse, for da vanker der pene tilleggsprosenter.
Tarebrenning er altså en meget viktig del av landbruket her ute. På de store viddene utover den undersjøiske del av strandflaten avles der nemlig ustyrtelige mengder av tare. Havet er nemlig fruktbart, taren dyrker seg selv og hver storm bringer gratis en god porsjon av havets urter med seg i land. Men det er atskillig strev med det, vått og tungt som dette råstoffet er—taretørking er så visst ikke lettere enn høytørking...
Jeg går nedover fjæren nedfor husene –der havet ikke står direkte på. Jeg treffer en del røstværinger—jeg må naturligvis legitimere meg når jeg farer på en slik besynderlig måte og snuser på alt og ingenting i fjæren deres.
Vi kommer i prat om fisk og sjødyr—det er helst der vi har felles interesser. En del av sjødyrene mine er jo mat for fisken deres."

(Carl F. Dons «de tusen øers land», Johan Grundt Tanum forlag, Oslo 1946)

Hverdager 12-17

Lørdager og Søndager 12-16

Vi serverer økologisk kaffe, te, saft og sunne, gode vafler!

Utgangspunktet for feltstasjonen på Hernyken var en primitiv hytte på 7 m² med jordgulv. Den ble laget på 1930-tallet av en gammel båt som var dratt på land og vendt opp-ned. Da Svein Myrberget fra Statens Viltundersøkelser på Ås startet lundeforskningen på Hernyken i 1964 oppførte han et tilbygg på 10 m². Denne hytta gjorde nytten som soverom, kjøkken, stue og arbeidsrom for personellet gjennom 45 år. Først i 2009 ble den skiftet ut med et moderne, full-isolert stasjonsbygg som er nøye tilrettelagt for virksomheten. Instituttet disponerer også hytta «Alkebåde» på Vedøy, en to-etasjers tømmerhytte som ble flyttet dit fra Røstlandet på slutten av 1950-tallet. Hytta ble benyttet av den sveitsiske professoren Beat Tschanz og hans studenter til adferdsforskning på sjøfugl gjennom 25 år.

Feltarbeidet starter som vanlig med taksering av lundebestanden på Hernyken i begynnelsen av mai. Fra tidlig i juni er feltstasjonen kontinuerlig bemannet i omlag to måneder før den stenges for året i første halvdel av august. Av sikkerhetsmessige grunner er det alltid minst to personer til stede, i de mest arbeidskrevende periodene som regel 3-4 personer.

Tekst: Norsk institutt for naturforskning (NINA) - Tycho Anker Nilssen

Ånhammarn er godt synlig med sine ca 11 meter i den nesten prærielignende landskapet nordvest på Røstlandet, og er lett tilgjengelig på turstiene fra Ystnes, vannverket og miljøstasjonen.
Røst næringsforening har satt ut bålpanne der, og mens du sitter oppe og ser utover yttersida, så kan du kanskje skimte Utrøst i det fjerne?

Les sagnet om huldrelandet Utrøst i vedlegget under bildet.

Alidahuset eies av Røst kommune, og lånes ut til de som har lyst til å skape aktivitet i huset, og det har vært brukt som gårdsbutikk og galleri. Nylagde vafler og kaffe på vedovnen i kjøkkenet er alltid populære.
Alidahagen disponeres av Røst andelslandbruk, som dyrker grønnsaker, bær og urter, og er åpen for alle som har lyst til å røske litt ugras eller bare sitte på en benk og nyte utsikten mot Vestfjorden og Stavøya. Alidahagen skal også bli et sted hvor man samler lokale kulturplanter. Røst andelslandbruk disponerer også et potetland i Sandgata i Nesset. 

Besøk gjerne Røst andelslandbruks facebookside: Røst andelslandbruk

Røst trandamperi drives av Ole Jørgen og Sofie Arctander, og produserer store mengder tran av skreilever hver vinter. Tranhistorien på Røst finner du ved å trykke på vedlegget rett under bildet.

Adresse:
Gleaveien 6

Lyngvær ligger i hovedhavnen, med det ruvende vanntårnet godt synlig for alle. Øya var tidligere et fiskevær med flere fiskebruk, naust og rorbuer og fastboende, men på 50- og 60-tallet valgte Lyngværs-folket å flytte inn til hovedøya Røstlandet, siden øya ikke har veiforbindelse, og man var avhengige av båt både i stilla og storm
I dag er øya kanskje mest kjent som feriestedet til Per Fugelli. I vedlegget under bildet overfor ligger en tekst hentet fra "Per - glimt av min far" av Aksel Fugelli

Å restaurere vanntårnet som utkikkspunkt og et sted for ettertanke, var en drøm Per Fugelli hadde, og Martin Otterbeck, som var fotograf i Erik Poppes film "Per Fugelli: siste resept",  ønsker nå å virkeliggjøre den drømmen. Les mer om Martin og vennen Pål Thomassens prosjekt her:
Ettertanken - et utkikkspunkt mot fremtiden

og se film om prosjektet i lenken under bildet overfor.

"Sydamen i Nesset"

"Den myndige sydamen i Nesset på Røst ble født i Nesset den 10. juni 1880, og døde i 1974. Petra giftet seg aldri og fikk heller ingen barn.

Petra vokste opp med guvernante, fikk tilbud om å gå på skolen (første som ble etablert på Røst - av Rekstad) med var ikke overbevist om at skolen kunne lære henne noe utover det hun kunne. 

Hun utdannet seg som syerske i Bergen og bodde en periode i Nordfjordeid. Ellers reiste Petra en god del rundt i Norge hvor hun profiterte på sitt arbeide. Petra var en av pådriverne til å få etablert Sanitetsforeningen på Røst og første møte var på ungdomshuset den 28. oktober 1912.

Petra var kjent som en veldig streng, standhaftig og striks "gammeljonfru". Hun var bare 13 år da hun etter en skade fikk stiv fot. Petra hadde høye idealer, klare meninger og ikke redd for å stikke seg ut eller sette seg i respekt. 
Hun var på mange måter en fargeklatt i Nesset hvor hun "regjerte sine favoritter" og hadde et ord med i laget om det meste."

Kvinnfolk på Røst, NettNo, Røst, 2014

Gapahuken er lett tilgjengelig for alle, med bålpanne og sitteplasser både inne i gapahuken og benker utenfor. Nydelig utsikt mot yttersida av Vestfjorden med Værøy og Lofotveggen

Kontakt:
Telefon: +47 97696200
e-post: johan.f.@ajohansen.no

Velkommen til Joker Røst! Vi holder til idyllisk nede ved havet med utsikt mot Røsts berømte fuglefjell. Butikken er på 1560 kvm med koselig kaffekrok, flott gaveavdeling og byggtorgavdeling. Vi selger også blomster, blokker til lokal radiobingo og strømkort for bruk på kommunens almenningskai.

Post i butikk og varekjøring

Vi har varekjøring to ganger i uken, og er eksempelvis også behjelpelig med å poste brev for kunder, lade opp mobiltelefoner m.m. Hvis det er noe du savner i butikken – gi oss beskjed så ser vi om vi kan skaffe det til neste gang du kommer. Vi har post i butikk.

Åpningstider:
Joker Røst mandag - fredag kl 09.00 til kl 18.00, lørdag kl 10.00 til kl 15.00
Byggtorget: mandag - fredag kl 09.00 til kl 16.30, lørdag stengt

Vi ønsker deg velkommen til en hyggelig handel her hos oss!

Gleaveien 8
Tlf + 47 76 09 61 03
Epost joker.rost@joker.no

https://joker.no/Finn-butikk/Joker-Rost

Vi har stor kaiplass som brukes av fiskere om vinteren under Lofotfisket. Ellers i året er det også plass for andre. 

Tilbud

Ved våre faste kaier og flytekaier er det mulig å koble seg til landstrøm.
Det er også sanitæranlegg med dusj og vaskemaskin i andre etasje i den hvite brygga.

Betaling

I en postkasse på veggen på den nærmeste bua ligger skjemaer og konvolutter. Skriv navn på båt og antall døgn. Penger kan legges sammen med skjemaet i konvolutten og leveres på Gleas kontor eller i postkassen utenfor kontoret hvis det er stengt. Vi kan også ta betaling på kortterminal på kontoret.

Kontoret er åpent 0800–1530


AS Glea
Tel + 47 760 50 900
epost post@glea.no 

www.glea.no

www.facebook.com/glealofoten/      

Gjennom Querinifest vil vi ta vare på vår felles kulturhistorie ved å feire en utrolig kysthistorie (Querinis beretning) et fantastisk matprodukt (tørrfisk) og et enestående sted (Røst i Lofoten)

Querinifest er en folkefest på Røst i Lofoten som  arrangeres hver år i den første helga i august. Her kan alle interesserte oppleve kunst og kultur av høy kvalitet i spektakulære omgivelser ytterst i Lofoten.

Velkommen til å oppleve mat, kultur, natur, hav, fisk og folk i skjønn forening.

Illustrasjoner:
Konsert i Røst kirke er et av flere arrangementer under Querinifesten.
Tørrfisksentralen 2017 – folkefest med mat, musikk og kunnskap om tørrfisk.
Line Evjen, en av våre tørrfiskvrakere på Røst ledet tørrfiskvrakerworkshopen i 2017.
Foto: Tore Berntsen

Les mer om Querinifest, Querinioperaen og beretningen her: https://www.querini.no/

Lundefestivalen er en kultur- og naturfestival der festivaldeltakerne blir oppdatert på sjøfuglbestandens tilstand. Festivalen blir arrangert helga rundt St. Hans.

Den er også en familiefestival for både liten og stor med blanding av artister og kunstnere utenfra og lokale krefter som skaper positive opplevelser og fest. 

En helhetlig festivalopplevelse – gjennom musikk, kunst, kultur, historie samt lek og moro i godt lag.

Velkommen til glade festivaldager på Røst!

Telefon: 0047 911 87 233
E-post: elisabeth.k.mikalsen@gmail.com
Nettside: http://www.lundefestivalen.no

https://www.facebook.com/Lundefestivalen

Foto:
Jörg Hempel / Flickr
UpNorth Festival 2017 / Kjell Ove Storvik

Røst Videoutleie er en kiosk med et bredt vareutvalg.
Salg av garn fra Lofoten wool som er laget av ull fra Røst.
Utvalget inneholder også oljeklær, kjeledresser, arbeidshansker, arbeidsstøvler og en del fiskeutstyr.
Stort utvalg av bøker.
Frossenpizza. Vanlige kioskvarer.

Åpningstider
kl 0900–1400 og 1800–2300

Røst Videoutleie Irene Torsteinsen
Ystnesveien 4

rost_videoutleie@hotmail.com

tlf + 47 412 070 74

www.facebook.com/RostVideoutleie

Menyen endres fra sesong til sesong og presenteres på restaurantens facebookside sammen med åpningstider.

https://www.facebook.com/querinipubogrestaurantrost/

Gjennom 20 år har røstkokken Anne Cecilie Pedersen bydd på nydelig mat basert på lokale råvarer. Underveis har hun utviklet sine egne retter og har latt seg inspirere av italiensk kjøkken. Kreativiteten er bygd på det nære forholdet som alltid har vært mellom Røst og Italia – grunnet felles kjærlighet til og kunnskap om tørrfisken fra Røst – og hva som ellers landes og produseres på øya.

Retter Anne Cecilie gjerne serverer er hval, forskjellige smaksrike måltider av røstlam og storfe fra Røst, og mye spennende basert på tørrfisk og andre lokale råvarer.

https://vimeo.com/251143624

Querini Pub og Restaurant
Klakkveien 1
8064 Røst
Tlf  +47 97176826

Anne Cecilie Pedersen
querinipr@gmail.com


Foto og film: Kjell Ove Storvik

Røst Bryggehotell er et moderne hotell som ligger helt ute på bryggekanten med et flott utsyn mot havet og de ruvende fuglefjellene. I tillegg til rom tilbyr vi tre rorbusuiter med to soverom i hver enhet, plass til fire personer. Konferanserom til 25 personer. 

På Røst Bryggehotell kan du bo ytterst på kaikanten, i de vakreste omgivelser du kan tenke deg. Røst Bryggehotell er hotellet der det nære og kjære møter det vakre og eksklusive. 

Gå på kaikanten med en kopp kaffe eller en kald øl. Sitt i solveggen og nyt roen du bare finner på Røst. Spis mat i ypperste klasse fra vår egen restaurant, med de deiligste retter fra både hav og land.

Vi på Røst Bryggehotell lover deg en varm velkomst og vidunderlig service under ditt opphold. Gjennom oss kan du som gjest leie sykler, få guidet busstur på øya, ta en guidet båttur rundt hele Røst og få en omvisning på tørrfiskloftet der all tørrfisken blir lagret. Vi bor kanskje på en bitte liten øy, men vi har en hel masse å tilby dere som gjester! 

8064 Røst

Alternativene for å komme seg til Røst er enten via ferge (www.torghatten-nord.no)
eller via fly (www.wideroe.no). 

www.rostbryggehotell.no

post@rostbryggehotell.no

Tlf. + 47 76 05 08 00 (07.00–23.00) / +47 995 11 774 / +47 926 80 145

Fiskarheimen tilbyr overnatting i rom og i en egen leilighet i bygget. Kafeen er åpen for frokost-, lunsj- og middagsservering daglig.

Fiskarheimen er velferdsstasjon for tilreisende fiskere og tilbyr tilgang til vaskemaskin, dusj, postformidling og annen service. 

100 år på Røst

Fiskarheimen på Røst, Havly Røst, ble reist under første verdenskrig, og innviet i 1919. De første årene var fiskarheimen åpen kun i vintersesongen med bestyrer, husmor, andre medhjelpere og predikanter til stede. 

Under andre verdenskrig tok tyskerne heimen i bruk. 50 menn hadde sitt tilholdssted der. Da krigen var over og Den indre Sjømannsmisjon kunne overta huset igjen, trengtes en større oppussing. Senere har fiskarheimen vært oppusset og bygget på flere ganger. Helårsdrift ble det antagelig etter 1945, og elektrisk strøm ble installert i 1952. 

Frivillig innsats

Harjeet K. Jassal har drevet fiskarheimen fra 1994. Årlig kommer frivillige hjelpere som bistår i den hektiske vinter- og sommersesongen. 

Fiskarheimen Havly, Røst
Åpen hver dag
Tyvsøyveien 3, 8064 Røst
Telefon: +47 488 54 620 / +47 76 09 69 00
E-post: post@havly.no / havly.roest@nm-hotels.no
https://www.dism.no/vart-arbeid/rost

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_Indre_Sjømannsmisjon

Kilde: Ingrid Helland: 100 år på Røst, lenke:https://www.dism.no/
Foto: 

Røst Bryggehotell har ca 100 sykler til leie. 

Røst Bryggehotell er et moderne hotell som ligger helt ute på bryggekanten med et flott utsyn mot havet og de ruvende fuglefjellene. Hotellet ligger bare ca 100 m fra fergekaia, så det er fort gjort å stikke innom og leie sykler under oppholdet. Vi har også kikkerter for de som har lyst til å ta et nærmere blikk på natur og fugleliv, og ikke minst tur-gapahuker for de som vil ha litt ly for vind og vær. 

Har du lyst til å booke sykkel før du kommer til øya, kontakt:

www.rostbryggehotell.no

post@rostbryggehotell.no

Tlf. + 47 76 05 08 00 (07.00–23.00) / +47 995 11 774 / +47 926 80 145

Røst Havfiskecamping på Færøya er en familiebedrift med lang erfaring i og bred kompetanse på fisketurisme.

Vi ønsker deg velkommen til vårt anlegg som kan tilby en variasjon av overnattingsmuligheter om du reiser med en gruppe eller som ensom eventyrer. Om du vil være hos oss en kort stund er det greit, men vi kan også tilby langtidsleie.

En variasjon av overnattingsmuligheter

Vi har rom med køyesenger i tilknytning til felleskjøkken, hytter, oppstillingsplass til campingbil eller vogn og teltplasser i massevis.

Båtutleie

Om du reiser hit for å fiske leier vi ut småbåter i varierende størrelse, slik at du og dine venner kan legge ut på det store havet og friste lykken. I vår lille utstyrsbutikk kan du også kjøpe sluker, søkker og annet du måtte trenge når du skal sikre matauka.

Tips om hvor det kan være best sjanser for fangst

Få hjelp fra en garvet fisker med å tyde kart og komme med lure tips om hvor det kan være best sjanser for fangst. Dersom du ikke føler deg sikker på navigering i smule farvann er det mulig å leie fiskebåt med lokalkjent fisker som guide.

+47 992 58 348
info@rosthavfiske.com 

www.facebook.com/HavfiskeCamping

Lokalkjent og kunnskapsrik fisker tar med små og større grupper på fisketur eller sightseeing-tur i øyriket.

Kapasitet: opp til elleve personer

Utleie av fiskeutstyr.
Mulighet for å bearbeide, pakke og fryse ned fisken på land.

Kontakt Røst Havfiskecamping for priser og tilgjengelighet
+47 992 58 348
info@rosthavfiske.com

www.facebook.com/HavfiskeCamping

Vi har fem ca 21 fots båter, to aluminiumsbåter, tre plastbåter og en 25 fots Beason samt en 20 fots sjark til utleie.
Alle båtene er utstyrt med kartplotter og ekkolodd.

Utleie av fiskeutstyr og flytedresser.
Krabbeteiner til utlån.

Mulighet for å bearbeide, pakke og fryse ned fisken på land.

Kontakt Røst Havfiskecamping for priser og tilgjengelighet
+47 992 58 348
info@rosthavfiske.com

www.facebook.com/HavfiskeCamping

Vi ser Luciano Fabros Il nido / Redet lenge før vi er fremme, lyse hvitt mot oss fra inne på Vedøya. Den eneste måten å komme seg dit på er med båt fra Røstlandet. Båtføreren vår forteller oss om fuglelivet mens vi tøffer utover. Flere artsbestander er kraftig desimert i løpet av de siste årene. Han legger skylden på trålfisket, som rensker havet for noen typer fisk og dermed fjerner næringsgrunnlaget for enkelte fuglearter. Tilsynelatende er det likevel nok av fugl i området. I hvert fall var fasaden og taket til hotellet vårt i deres besittelse, beskutt med hvitklissede avføring en masse. Det så ut som om noen hadde latt flere hundre liter hvit beis klaske utover taket fra et helikopter. Også inne på Vedøya regjerer fuglene. De sitter på små utspring oppi fjellveggen, som rager sjuskete mot himmelen.

Ferjebåten må stanse et stykke fra land på grunn av langgrunna. Vi befordres videre med jolle, innimellom drivende tangklaser og store steiner som bryter vannflaten. Redet ligger opplagt plassert, sentralt på øya, der den kuperte bakken flater ut etter en liten stigning opp fra vannkanten. Dens symmetriske, klassisistiske preg vitner om en annen verden enn de kaotiske fugleskrikene, de stinkende sauene og den porøse fjellmassen som omgir den. Plasseringen fremkaller det scenelignende ved øyas utforming – et hevet platå, åpent mot havet, med fjell som kulisser i bakgrunnen. Men fortsetter man innover, begynner terrenget snart å falle bratt mot en grotteaktig innhuling i fjellet.

Redet består av to halvveis nedgravde, tjukke tannhjul som skrår opp fra bakken. I glipen mellom dem er det plassert tre fugleegg. Både egg og tannhjul er i italiensk marmor. Egentlig er det ikke tannhjul vi ser, men skiver fra rillede, greske søyler – innlysende, med tanke på materialvalget. Det er ingen tilfeldighet at valget falt på en italiensk kunstner: Fiskesamfunnet på Røst fikk i 1432 besøk av en gjeng forliste, italienske sjøfolk, anført av handelsmannen Pietro Querini. Handelsforbindelser ble opprettet. Slik fugler trekker sørover (sammen med tørrfisken som produseres på Røst), er marmoren fraktet nordover. Søylene og eggene representerer de to sfærene som møtes her: middelhavskultur og lokalt fugleliv.

Greske søyler lar seg lese som metonymier for den greske bystaten, polis. Som kjent var det her demokratiet oppstod. Demokratiseringsprosessen Athen gjennomgikk på 400-tallet f.Kr. sprang ut av et behov for å justere maktbalansen, frata de høyere samfunnsklassene deres selvfølgelige rett til å utbytte de lavere. I lys av dette: Hva med et demokrati utvidet til også å innbefatte dyreliv og geologiske prosesser – perspektiver som normalt er fremmede i politikkens synsvinkel? Det er kanskje et slikt inkluderende og jordnært polis Fabros motiv tematiserer, der også brekingen, fugleskrikene og den langsomme erosjonen av marmorens overflate blir hørt. Samtidig indikerer tannhjulformen som dukker frem i det søylene omgjøres til vernende former, og slik illuderer en omsorg for naturen – og bokstavelig innlemmer den i den stemmegivende forsamling – at et slikt verneforsett alltid også er instrumentelt motivert. En tvers igjennom moralsk forvaltning av naturen er utenkelig. For så måtte vi ha stått i et uavhengighetsforhold til den. Hvorvidt eggene faktisk vernes av de ambivalente søyletannhjulene, eller er i ferd med å krystes, er et åpent spørsmål.

Redet var målet på ruten vår som var mest strevsomt å få sett. En hel dag tok det; vi måtte med morgenflyet fra Bodø til Røstlandet, og der vente tre timer på båtføreren. Vel tilbake på Røstlandet, etter utflukten til Vedøya, var det flere timer til det gikk et nytt fly tilbake til fastlandet. Denne evnen til å mobilisere til forflytning er en av de mest fremtredende aspektene ved samtidskunsten; den trekker sitt publikum omkring i en evig global runddans. Å være profesjonelt involvert med samtidskunsten på et visst nivå, innebærer å stadig være på farten, fra begivenhet til begivenhet, messer, biennaler, åpninger, paneler, seminarer, workshops. 

Redet billedliggjør den ambivalente relasjonen mellom mennesket og natur, samtidig påpeker dens insisterende plassering utenfor allfarvei kunstens funksjon som mobiliserende brikke (tannhjul) i den globale flyten av mennesker, varer, kapital. Samtidskunsten er et «globalt objekt». Uansett hvor den befinner seg hører den aldri hjemme. Selv et demonstrativt stedstilknyttet arbeid som det Fabro presenterer her, halvveis nedgravd for liksom å bedyre at det er her det hører til, har sirkulasjon som motiv, skjebne og effekt. En mobilitet og omstillingsevne tilsvarende den kunsten og dens utøvere, samlere og formidlere fremviser, er imidlertid ikke alle arter forunt.

Stian Gabrielsen, fra Skulpturlandskap Nordland, Uten tittel forlag 2017. Gjengitt med forlagets tillatelse.

https://no.wikipedia.org/wiki/Skulpturlandskap_Nordland

http://www.skulpturlandskap.no/kunstverkene/il-nido-reiret/

Fakta:

• Oppført 1994
• Carraramarmor

To søyleformer med diameter på 85 cm, høyde 25 cm, eggenes diameter 25 cm

Kilde: http://www.skulpturlandskap.no/kunstverkene/il-nido-reiret

Foto: Kjell Ove Storvik

Fiskarheimen tilbyr overnatting i rom og i en egen leilighet i bygget. Kafeen er åpen for frokost-, lunsj- og middagsservering daglig.

Fiskarheimen er velferdsstasjon for tilreisende fiskere og tilbyr tilgang til vaskemaskin, dusj, postformidling og annen service. 

100 år på Røst

Fiskarheimen på Røst, Havly Røst, ble reist under første verdenskrig, og innviet i 1919. De første årene var fiskarheimen åpen kun i vintersesongen med bestyrer, husmor, andre medhjelpere og predikanter til stede. 

Under andre verdenskrig tok tyskerne heimen i bruk. 50 menn hadde sitt tilholdssted der. Da krigen var over og Den indre Sjømannsmisjon kunne overta huset igjen, trengtes en større oppussing. Senere har fiskarheimen vært oppusset og bygget på flere ganger. Helårsdrift ble det antagelig etter 1945, og elektrisk strøm ble installert i 1952. 

Frivillig innsats

Harjeet K. Jassal har drevet fiskarheimen fra 1994. Årlig kommer frivillige hjelpere som bistår i den hektiske vinter- og sommersesongen. 

Fiskarheimen Havly, Røst
Åpen hver dag
Tyvsøyveien 3, 8064 Røst
Telefon: +47 488 54 620 / +47 76 09 69 00
E-post: post@havly.no / havly.roest@nm-hotels.no

 dism.no
fiskarheimen Havly på Røst

Kilde: Ingrid Helland: 100 år på Røst, 
Foto: Den indre sjømannsmisjon (DISM)

Café med lunsjretter og hamburgermeny.
Åpent daglig kl 1000 til 2200.

Flyplassveien 2
jassal@online.no
+47 76 09 60 00/ +47 971 32 320 / 047 455 14 552
www.jassal.no

https://www.facebook.com/KulwantsCafe/

Gjestehavna ligger lunt plassert innerst inne i hovedhavna på Tyvsøy. 
Bensinfylling.

For informasjon om priser og ledige plasser
Steinar Greger
Tlf + 47 926 85 601
sjgreger@johngreger.no

www.johngreger.no

Querinioperaen er et resultat av de unike beretningene om elleve venetianske sjømenn som overlevde forlis på vei til Flandern fra Kreta og strandet på Røst i 1432.

I 2007, etter et besøk fra vennskapsbyen Sandrigo i Italia, som hadde reist i Querinis fotspor i seilbåt fra Italia til Røst, ble det for alvor tatt tak i ideen om å gjenskape historien i form av en opera.

www.querini.no

Røst kommune og operasanger og røstværing Hildegunn Pettersen begynte å legge planene. Takket være god støtte fra blant andre Nordland fylke, Norsk kulturråd, næringslivet lokalt og regionalt og ikke minst et enormt løft av folket på Røst som bidro i alle ledd, var det urpremiere på operaen «Querini» fem år etter.

Siden har operaen vært fremført i sin helhet i 2014 og i 2018.  Neste fremføring er planlagt i Venezia i 2020

Musikk: Henning Sommerro
Libretto: Ragnar Olsen
Regi: Ane Aass i samarbeid med Anne Marit Sæther / Cirka Teater
Scenografi: Gilles Berger, Cirka Teater
Videoscenografi/kostymer: Tone Myskja

Hør Pietro Querinis beretning fra oppholdet på Røst i 1432, lest av skuespiller Bernhard Ramstad her www.pårøst.no

Operasanger Hildegunn Pettersen forteller om bakgrunnen for operaen «Querini», som hun er primus motor for på Røst.

https://vimeo.com/241665947

Skomvær fyr ble opprettet i 1887. Fyrtårnet har ni etasjer og er 31,7 meter høyt. Det er laget av støpejern på en sokkel av stein. Opprettelsen av Skomvær fyr ble allerede tatt opp i fyrkommisjonen fra 1855, men det var først i 1878 det ble lagt konkrete planer. Begrunnelsen for et fyr utenfor Røst, var den store avstanden mellom fyrene i den ytre leden i Nord-Norge. Det var stor trafikk knyttet trelasthandelen fra Arkhangelsk. I tillegg kom trafikken til og fra Tromsø, Hammerfest, Vardø og Vadsø. 

Betjeningen på Skomvær skulle være en fyrvokter og to assistenter, alle med sine familier. Det ble oppført to boliger av betong, en til fyrvokter og en tomannsbolig for assistentene. Fyrvokteren hadde eget uthus med fjøs, mens de to assistentene delte ett.

Staten ved Kystverket eier fyrstasjonen, som er fredet etter kulturminneloven. I årene 2009–2014 ble det utført et betydelig restaureringsarbeid og fyrstasjonen har fått tilbake mye av sitt opprinnelige uttrykk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Skomvær_fyr

Kittelsen om Skomvær

Kunstneren Theodor Kittelsen har også bidratt til å gjøre fyret kjent. Han bodde en lengre periode på fyret og kom dit fordi han hadde en slektning som var fyrvokterassistent der. 

“Her er vi på den ytterste av de ytterste øyer, langt ute i havet. Skomvær ligger henimot to mil syd for Røst, den ytterste øy i Lofotrekken. De eneste som bor der er fyrvokterne med sine familier.

Havet er lunefullt og forferdelig her oppe, i månedsvis kan det stenge for alt samkvem med andre.

Øyen er ikke stor. Den er dekket av et torvlag med tynt, stridt gress. Rundt sidene gaper ville forrevne revner og sprekker. Det er tilholdsstedet for fiskeoteren og skarven som om aftenen flokker seg sammen i store flokker.

Men enda mener røstværingene at Skomvær er det gildeste stedet av øyene. Pen og grønn, sier de.”

https://no.wikipedia.org/wiki/Theodor_Kittelsen

Kilder:
Lindesnes fyrmuseum / kystreise.no og www.nfk.no/fylkesleksikon (Kilde til sitat av Kittelsen ikke oppgitt.)

Illustrasjoner

1. Blue elf / Wikimedia Commons CC 3.0
2. Danckert Monrad-Krohn, Riksantikvaren Creative Commons 2.5
3. Fra tiden Skomvær var bebodd og fyret bemannet. Legg merke til stuehagen utenfor det ene bolighuset. Dalsfjord fyrmuseum, Nfk/fylkesleksikon
4. Skomvær fyr 1891 av Theodor Kittelsen / Fourandsixty CC-PD Mark
5. Theodor Kittelsen / Fourandsixty CC-PD Mark
6. Anders Beer Wilse / Frankemann CC-BY-2.5

Velkommen til Greger Adventures!

Vi tilbyr overnatting i rorbu, leiligheter eller hus. 

Vi har totalt ca 50 sengeplasser fordelt i forskjellige hus og leiligheter. Alt ligger like ved Skomværkroa som foruten å være pub med alle rettigheter, også er resepsjon. 

Overnattingsstedene ligger tett opp til det veletablerte fiskerimiljøet med aktive fiskebåter og like ved er de eldgamle tørkeplassene for lofotskrei, som alltid har betydd så mye for menneskene her ute. 

En fiskemiddag er aldri langt unna: Fra vårt fiskemottak som ligger like ved Skomværkroa,  selger vi fersk og frossen fisk. 

Utleie av småbåter og sykler.


Kontakt oss for booking og mer informasjon
Greger Adventures
Steinar Greger
Tlf + 47 926 85 601

sjgreger@johngreger.no

www.johngreger.no

https://www.facebook.com/rostutleiehusrorbu

Vi har åtte stk 20 ft plastbåter av type Rocad 606 SP m/Suzuki 70 hk outboard motor. Anlegget har eget filet-rom for bearbeiding av selvfanget fisk samt frysebokser for konservering.Det er mulig å leie egen fiskeguide, fiskeutstyr og flyteoveraller.

Kaikanten Rorbuer samarbeider med Fishing Camp Røst www.rostfishing.com – her kan du booke din fiskeopplevelse.

Kaikanten Rorbuer

Kaikanten Rorbuer tilbyr overnatting i leiligheter / hytter med plass til fire til fem personer. I Rorbuhotellet tilbys enkelt- og dobbeltrom av hotellstandard. Anlegget har romslige konferanse- og selskapsfasiliteter, og det finnes også en lunsjkafé i bygget. 

I sommerhalvåret er det også mulig å leie båt for havfiske her.

Eventyrøya Røst er omkranset av levende hav, millioner av sjøfugl og 365 gressgrodde holmer og skjær.

Rom i Rorbuhotellets, hovedbyggets, 2. etg
20 enkeltrom
ett dobbeltrom
Leiligheter / hytter
11 enheter

Kaikanten Rorbuer Lunsjkafé

Åpningstider alle hverdager kl. 10.00 – 13.30.
Dagens lunsj serveres kl. 11.30.
Åpningstid høst og vinter tirsdag – fredag.

Konferanse- / selskapslokale

«Puinn Kaikanten»  er et selskapslokale / konferanserom i Rorbuhotellets 1. etg. Her er kapasiteten ca. 60 – 70 personer. 

I kaféen i 2. etg blir det servert frokost, lunsj og middag for anleggets gjester etter avtale. Inntil 35 personer.

Nettverk

Lokalene / rommene har trådløst internett.

Avstander

Fergeleie – 800 m
Flyplass – 3 km
Butikk Joker – 1 km
Treningsstudio/Querinihallen – 1,5 km
Kirke og kommunesenter – 1,5 km
Legekontor – 1,5 km

Kontaktinformasjon

Kaikanten Rorbuer  – Louisiann AS
Tyvsøyveien 24
8064 Røst
www.kaikant.no

Tlf. +47 763 01 003  / +47 924 62 595
Epost: kaikant@online.no

www.facebook.com/kaikantenrorbuer

Få en omvisning på Røst Sjømats tørrfiskloft, loftet der gullet fra Røst blir lagret. Her finnes tørrfisk i alle former og fasonger. 

Gjennom foredrag og omvisning får de besøkende vite alt som trengs å vite når det gjelder tørrfiskkvaliteter, hvorfor tørrfiskvrakeren sorterer fisken i 20 kvaliteter og om tørrfiskens og Røsts historie – og om Querini en italiensk adelsmann, virkelig var opphavet og starten på norsk tørrfiskeksport? 

Ring eller send mail for booking.







Røst Bryggehotell AS
+ 47 76 05 08 00
post@bryggehotell.no

Geir Børre Johansen
Tlf  + 47 926 80 145
bojohans@online.no

www.rostbryggehotell.no
www.rostsjomat.no

Foto: 1–2 Kjell Ove Storvik, 3 Einar Stamnes

Gustavhuset ligger i sjønære omgivelser med kort vei til fergekai, spisesteder og butikk,
Huset består av to store leiligheter. 
En i 1. etasje med ett soverom.
Leiligheten i 2. og 3. etasje inneholder 6 soverom, 2 kjøkken, stue, 1 bad, to dusjer.
Fult utrustede kjøkken.
Vaskemaskin/tørketrommel finnes i begge leilighetene.
Internett, TV, uteområde med sitteplasser og parkering.

Kontakt/booking:
e-post sisselhenriksen66@gmail.com
telefon +47 90927778

Anne-Cath. Vestly ble født i 1920 på Rena i Østerdalen, og da hun flyttet til Oslo som ung dame, satset hun på en skuespillerkarriere. Hun spilte mot Alf Prøysen i Barne TV-serien "Kanutten og Romeo Clive", og i en rekke filmer har hun gitt liv til sin egen mormor-skikkelse fra bøkene om mormor og de åtte ungene. Til sammen er det blitt 48 barnebøker og 2 selvbiografier. De aller fleste av dem er illustrert av Johan Vestly. Hun er oversatt til 15 språk og har mottatt en mengde priser og utmerkelser for bøkene sine, bl.a Peer Gynt-prisen (1980), Kultur- og vitenskapsdepartementets pris for samlet forfatterskap (1982), Bokhandlerforeningens pris (1986), Teskjekjerringas hederspris (1986), og, som første mottaker, Redd Barnas Regnbuepris, valgt av barna selv (1989). Hun har dessuten redigert Barnas store sangbok (1962), skrevet teaterstykker, hørespill og laget musikkforestillinger for barn.
Anne-Cath. Vestly døde 15. desember 2008. (Gyldendal forlag)

Litterært Landskap Pietro Querini har fått tillatelse fra Anne-Cath Vestlys arvinger til å bruke kapittelet "Skodda" fra "Aurora fra Fabelvik". Anne-Cath. Vestly og ektemann og illustratør Johan Vestly gjorde på slutten og 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet flere reiser i Nord-Norge, og en av disse ga inspirasjonen til Aurora og familiens reise med lokalbåten til Værøy og Røst.

...Tidlig neste morgen kom de til Røst, og da ble de veldig forundret for her var det helt flatt. Aurora trodde nesten hun var kommet til Holland så flatt var det, men så var det ikke slik som Holland likevel, for her var det slik at storhavet var så barskt at det nesten ikke var noe trær her, og veien var det aller rareste, forde var bygd opp og lå høyere en resten av bakken, og det var nok bare for at ikke tidevannet skulle komme og skylle dem bort. 
"Her var det Querini kom til slutt", sa pappa.
"Vi lar koffertene stå", sa sorenskriverdamen, "bare ta med litt ekstra tøy, for de ringte fra Værøy og bestilte en sjark til oss her også."
Sokrates tok med seg Stoccafisso, Knut tok med seg tegneblokk, og Aurora tok med seg tåkeluren sin. 
Denne sjarken lå også nokså dypt nedenfor bryggen, men nå var mormor blitt så modig at hun fór nedover stigen og dumpet ned i armene på mannen som eide sjarken.
"Vi skal ut og se på fuglefjell", så sorenskriverdamen, "og ellers kan vi reise litt rundt og se på alle holmene og øyene, for her på Røst er det mange av dem."
"Javisst", sa han som eide sjarken. "Får håpen at været holder", sa han.
"Været?", sa sorenskriverdamen, akkurat som hun hadde glemt at det ikke var fint vær her bestandig.
De kom ut til fuglefjelldet, og så ble de stille alle sammen, for her var det fuglene som snakket. De sa noe i ett sett mens de fløy langs fjellveggene. Andre satt stille tett i tettoppover hele fjellet, og ute på holmene ved siden av satt skarvene og strakte de lange halsene sine. "Der kommer en lundefugl", sa pappa. "Den har sikkert seks sild i nebbet sitt. Hvis vi hadde hatt god tid nå, Aurora, skulle vi gått i land og klatret litt oppover fjellet og ikke forstyrret fuglene, bare sett på dem, så hadde vi kanskje fått øye på redene til lundefuglene. De gjemmer seg langt inn i fjellet, de, skjønner du, for enda de har så tett fjærdrakt, kan de ikke fordra å ha det kaldt". 
"Nei, det kan ikke jeg heller", sa bestefarmor, "og jeg skjønner ikke, jeg synes liksom det er blitt litt kjøligere."
"Det er nok fordi du solte deg for meget i går, det", sa Putten. 
"Nå tar vi en tur mellom alle holmene", sa sorenskriverdamen. Sjarken kjørte langt utover, og bestefarmor sa: "Jeg synes det begynner å huske litt, Edvard. Sjøen er ikke så rolig som den var i sted. Si til mannen at vi vil tilbake til Røst, du. Nå har vi jo sett så meget." 
Han som eide sjarken nikket og snudde båten, men plutselig syntes Aurora at det var så rar dunkelåt i motoren. Hun sa det ikke, men så fikk hun se ansiktet til Knut. Han så plutselig så spent ut. Knut var så opptatt av motorer, og her var det en som ikke var i orden. Først prøvde den liksom å dunke i vei og late som ingenting, men det ble ikke sånn regelmessig dunk. Det kom et dunk her og et dunk der, og så ikke noe dunk og masse dunker, og så helt stille.
"Hm", sa pappa. 
"Motorstopp", sa bestefarmor. "Hva gjør vi nå, Edvard?"
Pappa så seg om. Der lå det en koselig holme ikke så langt fra dem og han sa: "Det er ingen sak for oss, vi kan jo bare gå i land her så lenge, min mor liker ikke å drive slik i bølgene."
"Dokker må no så gjerne gå i land", sa mannen. Han hadde litt større lettbåt, han. Nå kastet han bare anker og hoppet ned i lettbåten og rodde to turer, så var alle sammen på holmen. 
"Hva skal De gjøre nå da?" sa pappa. 
"Hvis æ ikke får han tel", sa mannen, "så heise æ seil og varsle over radioen at æ har maskinskade. Men æ skulle nok få dokker til Røst med seil også."
"Ja, men vi tar dette som en hyggelig landtur, vi", sa pappa.
"Hvis De ikke kan komme selv, får De sende noen andre etter oss da."
"Det ska æ gjør", sa menne, og så satte han seil og bautet seg bort fra dem.
Heldigvis at Værøy-damen hadde sendt med dem en svær nistepakke, for de ble så sultne av livet på sjøen. 
"Nå kan vi leke at vi er han Querini", sa Aurora, "og så har vi liksom seilt fra Italia og gått oss bort på havet, og enda det var veldig storm, så kom vi hit."
"Ja", sa pappa, "og så har vi bare mat til ett måltid, så det spørs om vi ikke må skaffe oss litt mer."
Bestemor hadde alt gått ut på det ytterste skjæret og begynt å kaste hun, og Knut lette etter skjell.
"Jeg syntes jeg kunne se meget lengre i sted", sa bestefarmor plutselig. "Det er liksom så grått der  borte. Ja, her er det jo sol, men jeg fryser."
"Det er skodda som kommer", sa Aurora, og var plutselig blitt en liten pike fra Fabelvik og ikke fra Tirilltoppen.
"Skodda", sa bestefarmor, "er det tåke det? Jaja, jeg håper den holder seg der borte i havet og ikke kommer hit."
Men skodda hadde nok ikke respekt for bestefarmor, den seg nærmere og nærmere, og snart så de bare den nærmeste holmen, og til slutt så de ikke den engang. Det var bare så vidt de så hverandre, og bestemoren til Ole Aleksander så de nå slettes ikke, men der kom hun. "Jeg holdt på ikke å finne dere igjen", sa hun.
Alle begynte å tenke litt hver for seg.
"Her sitt' je", sa mormor, "men det er itte godt å ver for noen andre, meine je."
"Tenk om han med sjarken driver og bauten omkring ennå", sa bestefarmor. "Da er det ingen andre som vet at vi er her."
"Nei", sa sorenskriverdamen, "men det var jo en del på Røst som så at vi gikk ned i sjarken."
"Ja, men de vet ikke hvor vi er for det", sa Putten. 
"Nei", sa pappa. "Titt titt, jeg ser dere ennå."
"Det er vel omtrent det eneste du ser også", sa bestefarmor. Det var sant, for tåken liksom svøpte dem inn og gjemte alt mulig for dem.
"Åh", sa Aurora. "Jeg vet noe." Hun sprang opp og dukket ned bak en stein, for der hadde hun gjemt tåkeluren sin. "Nå blåser jeg", sa hun. Aurora blåste lenge, og så tok hun seg en pause, og blåste igjen, og en gang hun var helt stille, hørte hun tydelig en tåkelur som svarte. 
Litt senere var det en som ropte: "Ohoi", og så var det noe som dunket. Dunk dunk dunk, sa det, og en stund etter hørte de åretak, og der gled lettbåten mot land.
"Gratulerer", sa han i båten, "kem det var som var så flink at han hadde med seg tåkelur?"
"Det var mæ", sa Aurora.
"Ja, hadde du ikkje hatt den, så neimen om æ tror æ hadde funnket dokker, for skodda e' så tjukk som graut."
"Hvordan i all verden greide De å komme hit?" sa bestefarmor.
"Æ hadde peila meg inn så nokkelunde", sa fiskeren, "men enda så greide æ å tull' meg vekk."
"Tror De ikke vi tuller oss vekk, når vi skal dra igjen nå da," sa bestefarmor.
"Vi vente litt og ser om ho ikkje lette."
Det gjorde tåken, den vippet liksom litt på skjørtene sine utover dagen, så de kom seg tilbake til Røst, og der reiste de videre med båten som hadde passer på koffertene deres, den båten som går på Røsthavet både sommer og vinter, i storm og stille.
(Aurora fra Fabelvik, Tiden Norsk forlag/Gyldendal forlag 1972)

Røstværingene våknet denne morgenen til synet av forpartene av fiskebåtene MK "Trio" og MK "Perly" som lå i fjæresteinene på Langneset på yttersida av Røst. Lokalbefolkningen kom raskt til og fant fjæra full av fisk og vrakgods. En mann ble funnet, og etter opplysninger fra Værøy ble det utover morgenen klart at åtte andre ungdommer var savnet. Noen av disse ble etterhvert funnet på nordenden av Røst, mens skipperen på MK "Trio", Erling Bensvik, aldri ble funnet. 

Flere familier på Værøy er dypt berørt av denne tragiske ulykken, og også på Røst har disse forlisene satt varige spor. 

Opptakten til det hele var at det på ettervinteren 1942 ryktes at noen sunnmøringer hadde fått mye storlange på Mortensgrunnen vest for Røst, og dette fisket ville de to værøybåtene på 34 og 37 fot gjerne være med på. Barometeret indikerte uvær, og advarslene var mange, men ungdommelig pågangsmot og arbeidslyst var sterkere enn advarslene. Det som så ofte har brakt utvikling og velstand til samfunnene våre ble altså skjebnesvangert denne aprilnatta. 

Denne historien har aldri sluppet bevisstheten i de to berørte fiskerisamfunnene. Derfor ble det tatt initiativ til å samle inn penger til to minneplater, en på Tyvnesmoloen på Værøy og en på Langnesan på Røst. 
Minneplatene er vakkert dekorert av Johs Røde, Ramberg.

Carl Schøyen (1877-1951) tilbrakte barndomsårene i Kristiansand, men etter farens død i 1892 flyttet familien til Kristiania. Schøyens utdannelse begrenset seg til middelskoleeksamen og et kort opphold på en tegneskole. Som 17-åring tilbrakte han sommeren hos sin onkel, fyrvokteren på Skomvær fyr i Røst. Her mottok han inntrykk fra Nord-Norge som ble avgjørende for hele hans litterære virksomhet. Schøyen startet imidlertid sin forfattervirksomhet som lyriker, og debuterte allerede som 18-åring. 

1906 giftet Schøyen seg med Martha Thorkildson og bosatte seg på Jeløya. 1908 drog han nordover for å skrive om Nord-Norge i et kortfattet kulturhistorisk verk. Han fant imidlertid stoffmengden så rik og omfattende at han sa opp avtalen med forlaget. Sammen med sin kone slo han seg ned på Værøy og Røst og foretok mange og langvarige reiser i landsdelen, særlig i Lofoten og Vesterålen. Han ble godt kjent med både naturen og menneskene, spesielt de gamle høvedsmennene.

Resultatet av reisene kom 1915 i boken Nord i værene, som ble mottatt med begeistring. Carl Nærup skrev bl.a.: “Forfatteren er den taalmodigste, utrætteligste, sandfærdigste iagttager og observatør. Han er dertil lyrisk bevæget, let opflammet entusiast, en for sit emne begeistret og passioneret sjæl.” Han understreket også at dette var stoff som var helt ukjent for de fleste. Schøyen hadde her funnet frem til en fremstillingsform han også skulle benytte senere – halvt novelle og halvt kulturhistorie.

Schøyens neste bok, Tre stammers møte – om samer, kvener og nordmenn, kom 1918. Han hadde gjort grundige forarbeider i området fra kysten ved Salangen og Gratangen østover til indre Troms. Hovedvekten er lagt på flyttsamenes forflytninger og deres overgang til å bli bofaste bønder, og på kvenenes forflytninger fra Tornedalen ut til kysten og integreringen i samfunnet der. Kritikerne, bl.a. Nils Collett Vogt og Carl Nærup, roste boken varmt.

Schøyens studier av natur og dyreliv, særlig fugleliv, resulterte i bøker av stor kulturhistorisk verdi. I Fuglefjell og Ørnen fra Nupflåget gis det levende, nesten naturvitenskapelige skildringer av fugleliv, jakt, eggsamling osv. Schøyen leverte også bidrag til leksika og andre publikasjoner, bl.a. om Finnmark i Norge Vårt Land og om ærfuglen i Dyrenes Verden.

Schøyen var opptatt av naturvern og engasjerte seg sterkt for fredning av skogen i Pasvik. For sitt arbeid for å verne om sjøfuglene og ørnene fikk han Dyrebeskyttelsens medalje i gull, og hans innsats for Nord-Norge ble verdsatt av befolkningen der; han ble æresmedlem av Nordlendingenes Forening, og det var nordnorske foreninger som reiste en minnestøtte med hans portrettrelieff på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Carl Schøyen fikk dikterlønn 1938, og han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1948.
(utdrag fra Store norske leksikon/norsk biografisk leksikon)

HØVEDSMAND
Fredrik høvedsmand, som selv var en av Røstveteranene, fulgte mig en kveld til deres ældste, en ærverdig gubbe som laa og skulde dø.
Han hadde sit hus på indsiden av Røstsletten, hvor husene sto som tættest med veldige steingjerder omkring. Og eftersom ingen viste seg da vi banket paa, fandt vi selv fram til hans kammers - en forunderlig liten kahyt, helt opfyldt av sengen, saa vi ikke slap længere frem end til døråpningen. Gjennem vindusgluggen vistes en stump skydrivende himmel, hvor en masse nu og da hvitnet forbi og hev et flænget skrik over taket. Saa blev det igjen stille, og vi hørte bare det sagtmodige tik-tak av et slagur nedenunder.... Gubben, som laa der i halvdøs med en svart fløiels røkelue trukket dypt ned om panden, saa gusten og avfældig ut. Hans viden om sjølivet sto neppe at redde, vi var kommet for sent, frygtet vi. Og da han saa op, var det blik han sendte os heller ikke haabefuldt... Men straks han hørte det gjaldt havet, studset han, lyttet som til et opbrudssignal, grep med famlende haand efter sengesnoren... og sat snart med Fredrik høvedsmands hjelp opstøttet i puterne.. Vi trak et par krakker frem til døraapningen. Og nu fik de to et og andet å tale om.
Først og fremst var det Røst i barndoms- og ungdomstiden, da husene var saa lave at en voksen mand ikke engang kunde gå opreist under taket, og en rorbod som kaltes rumleboden var det prægtigste bygverk på hele øen. Og tidsregningen efter det store potetesaaret... eller kornet dengang... det kornet de malte på haandkverner i hvert et hjem! De lo... Men dyrebart hadde det været. Og sandelig var det endnu som de kunne høre murringen av kvernene. 
Saa kom de til havet, fisket og havet.
Det aapnet for vidder som kunde ligge blendende i dagen, men ogsaa uforvarende svartne av kov og dam.
En vinter han var roende fra Sund vest i Lofoten, hadde han oplevet en utror som ikke stod til at glemme. Skaveir fra sydvest hadde raset om morgenen, men da det stilnet længere ut på dagen, la hele flaaten ut paa havet. Derute hadde han en fembøring tæt ved siden. Han saa høvedsmanden stå i agterskotten og sætte line, netop som orkanen kom faldende fra nordvest: Den reiste fembøringen paa ende og boret den ned i sjøen... Alle slap de bruket, og mastetoppene svaiet mellem baarerne hvor de arbeidet sig mot land. Underveis saa han to otringer seile i bredd, men et stormkast klappet dem sammen saa de forsvandt paa slette havet. Mer saa han ikke, da rokket tætnet til himmels... og det var netop saa vidt han slap ind. Hvad der gik tapt av baater, nei det hadde han ikke tal paa, men fra Sund alene gik den dag 31 mand klar... Ogsaa andre stormdage maatte han mindes, men nu sang han op, nu var det ungdomstrodsen som lekte i braattene. For fiskeren... kunde han noen gang for alvor frygte eller hate havet? Aa nei.
Der flakket likesom morild i gubbens øine. Hans stemme fik liv, og han krammet sengesnoren som det var selve styrvollen han holdt. Men han var jo ogsaa ute paa et svimlende farlig ridt - det sidste ridt gjennem erindringens og manddommens rike.
Fredrik høvedsmann talte stilfærdig og lækkert, hans spørsmaal faldt altid vâre - og endskjønt han selv ikke var nogen ungdom, tiltalte han denne endnu ældre høvedsmann med I og Jer, kanske i respektfuld anerkjendelse av at han hadde utstaat de fleste kampe i en endnu vanskeligere tid.
Og i undseelse overfor den gjest som var i vente, dreiet han endvidere hatten uavbrudt i sine hænder. 

Torsketunger er en delikatesse på matbordet, og det å skjære torsketunger har lange og stolte tradisjoner på Røst. Det er første møtet med arbeidslivet for mange unger her ute, og inngangsporten til annet arbeid med fisk for flere av våre ungdommer. Når vinterfisket er i gang og fiskebåtene kommer til kai fullastet med skrei, da står ungan klar og skjærer tunger i et imponerende tempo.  

Røst oppvekstsenter åpnet høsten 2022 og i dag er barnehage, barne - og ungdomsskole og bibliotek samlet på ett sted. Uteområdet er under utvikling og skal inneholde blant annet lekeplass og annen tumleplass for den kommende generasjon på øya, og torsketungene er plassert ved hovedinngangen.  

Lingua er finansiert gjennom tilskudd fra KORO, Røst kommune, bedrifter og privatpersoner med et hjerte for øya. 

Åpningstider alle hverdager kl. 10.00 – 13.30.
Dagens lunsj serveres kl. 11.30.
Åpningstid høst og vinter tirsdag – fredag.

Kaikanten Rorbuer

Kaikanten Rorbuer tilbyr overnatting i leiligheter / hytter med plass til fire til fem personer. I Rorbuhotellet tilbys enkelt- og dobbeltrom av hotellstandard. Anlegget har romslige konferanse- og selskapsfasiliteter, og det finnes også en lunsjkafé i bygget.

I sommerhalvåret er det også mulig å leie båt for havfiske her.

Eventyrøya Røst er omkranset av levende hav, millioner av sjøfugl og 365 gressgrodde holmer og skjær. 

Rom i Rorbuhotellets, hovedbyggets, 2. etg
20 enkeltrom
ett dobbeltrom

Leiligheter / hytter
11 enheter 

Båter

Vi har åtte stk 20 ft plastbåter av type Rocad 606 SP m/Suzuki 70 hk outboard motor. Anlegget har eget filet-rom for bearbeiding av selvfanget fisk samt frysebokser for konservering.

Det er mulig å leie egen fiskeguide, fiskeutstyr og flyteoveraller.

Kaikanten Rorbuer samarbeider med Fishing Camp Røst www.rostfishing.com – her kan du booke din fiskeopplevelse.

Konferanse- / selskapslokale

«Puinn Kaikanten»  er et selskapslokale / konferanserom i Rorbuhotellets 1. etg. Her er kapasiteten ca. 60 – 70 personer. 

I kaféen i 2. etg blir det servert frokost, lunsj og middag for anleggets gjester etter avtale. Inntil 35 personer.

Nettverk

Lokalene / rommene har trådløst internett.

Avstander

Fergeleie – 800 m
Flyplass – 3 km
Butikk Joker – 1 km
Treningsstudio/Querinihallen – 1,5 km
Kirke og kommunesenter – 1,5 km
Legekontor – 1,5 km

Kontaktinformasjon

Kaikanten Rorbuer  – Louisiann AS
Tyvsøyveien 24
8064 Røst
www.kaikant.no

Tlf. +47 763 01 003  / +47 924 62 595
Epost: kaikant@online.no

www.facebook.com/kaikantenrorbuer/

Nord på øya ligger en gapahuk tilgjengelig for alle turgåere. Her er hvilebenk og ly mot vinden. Fint sted for å se midnattssola. Bålplass. Lett tilgjengelig på god sti fra gammelkirkegården.

Røstlandveien 35 (ved rådhuset)

For kontaktinformasjon og priser for treningssenteret og leie av idrettshallen, se lenke: 
https://rost.kommune.no/kf-querinihallen/category1029.html

Har du lyst til å øve og å spille/synge uten å forstyrre andre?

Røst kommune har en musikkbinge plassert utenfor rådhuset. I en containerlignende liten bygning finnes utstyr alle kan få bruke.

Diverse instrumenter

Her er mikrofoner, forsterkere, miksebord for å nevne noe. Av instrumenter finnes el-piano og trommesett, resten må den som låner bingen ta med seg.

Servicekontoret i kommunen står for utlån. Ta kontakt for liste over hva som finnes av utstyr, informasjon om tilgjengelighet. Det er gratis å låne musikkbingen.


Røst kommune
Tlf 0047 76 05 05 00
postkasse@rost.kommune.no

Foto: Elisabeth Mikalsen

Svømmehallen på Røst har åpent hver torsdag – utenom åpningstid kan bassenget leies både hverdager og helg.

Svømmehallen med tilhørende badstu ligger i skolens lokaler og har åpent for publikum torsdager fra kl 17.30 til kl 21.30.

Timen fra 17.30 til 18.30 er for små barn i følge med voksne, perioden 18.30 til 20.15 for svømmedyktige barn/ungdom og tiden 20.15 til 21.30 kun for voksne.

Det er også mulig å leie bassenget utenom de faste åpningstidene.

Informasjon om tilgjengelighet og avtale om leie, kontakt servicetorget
Røst kommune
Tlf 0047 76 05 05 00
postkasse@rost.kommune.no

Foto: Elisabeth Mikalsen

Kaikanten Rorbuer tilbyr overnatting i leiligheter / hytter med plass til fire til fem personer. I Rorbuhotellet tilbys enkelt- og dobbeltrom av hotellstandard. Anlegget har romslige konferanse- og selskapsfasiliteter, og det finnes også en lunsjkafé i bygget. 

I sommerhalvåret er det også mulig å leie båt for havfiske her.

Eventyrøya Røst er omkranset av levende hav, millioner av sjøfugl og 365 gressgrodde holmer og skjær.

Rom i Rorbuhotellets hovedbygg, 2. etg
20 enkeltrom
ett dobbeltrom

Leiligheter / hytter
11 enheter

Båter

Vi har åtte stk 20 ft plastbåter av type Rocad 606 SP m/Suzuki 70 hk outboard motor. Anlegget har eget filet-rom for bearbeiding av selvfanget fisk samt frysebokser for konservering.

Det er mulig å leie egen fiskeguide, fiskeutstyr og flyteoveraller.

Kaikanten Rorbuer samarbeider med Fishing Camp Røst www.rostfishing.com – her kan du booke din fiskeopplevelse.

Konferanse- / selskapslokale

«Puinn Kaikanten»  er et selskapslokale / konferanserom i Rorbuhotellets 1. etg. Her er kapasiteten ca. 60 – 70 personer.  

I kaféen i 2. etg blir det servert frokost, lunsj og middag for anleggets gjester etter avtale. Inntil 35 personer.

Lunsjkafé  

Åpningstider alle hverdager kl. 10.00 – 13.30.
Dagens lunsj serveres kl. 11.30.
Åpningstid høst og vinter tirsdag – fredag.

Nettverk

Lokalene/rommene i rorbuhotelelt har trådløst internett.

Avstander

Fergeleie – 800 m
Flyplass – 3 km
Butikk Joker – 1 km
Treningsstudio/Querinihallen – 1,5 km
Kirke og kommunesenter – 1,5 km
Legekontor – 1,5 km

Kontaktinformasjon

Kaikanten Rorbuer  – Louisiann AS
Tyvsøyveien 24
8064 Røst
www.kaikant.no

Tlf. +47 763 01 003  / +47 924 62 595
Epost: kaikant@online.no

www.facebook.com/kaikantenrorbuer/

Like nord for hvor Tyvsøybrua lå i sin tid, etablerte vi i 2008 en koselig pub/kafe – et sted du må besøke når du er på Røst!

Vi arrangerer events og selskaper, og kroa er utstyrt med storskjerm og projector.

Skomværkroa er resepsjon for Greger Adventures, som driver utleie av rorbuer og hus, og som også har bobilcampfasiliteter. Her kan du også leie sykler.

Velkommen til et maritimt og koselig miljø.

Ta gjerne kontakt på vår facebookside Skomværkroa bar/pub
https://www.facebook.com/skomvaerkroa/


Steinar Greger
Tlf + 47 926 85 601

sjgreger@johngreger.no

www.johngreger.no

Røst Bryggehotell er et moderne hotell som ligger helt ute på bryggekanten med et flott utsyn mot havet og de ruvende fuglefjellene. I tillegg til rom tilbyr vi tre rorbusuiter med to soverom i hver enhet, plass til fire personer. Konferanserom til 25 personer. 

På Røst Bryggehotell kan du bo ytterst på kaikanten, i de vakreste omgivelser du kan tenke deg. Røst Bryggehotell er hotellet der det nære og kjære møter det vakre og eksklusive. 

Gå på kaikanten med en kopp kaffe eller en kald øl. Sitt i solveggen og nyt roen du bare finner på Røst. Spis mat i ypperste klasse fra vår egen restaurant, med de deiligste retter fra både hav og land.

Vi på Røst Bryggehotell lover deg en varm velkomst og vidunderlig service under ditt opphold. Gjennom oss kan du som gjest leie sykler, få guidet busstur på øya, ta en guidet båttur rundt hele Røst og få en omvisning på tørrfiskloftet der all tørrfisken blir lagret. Vi bor kanskje på en bitte liten øy, men vi har en hel masse å tilby dere som gjester! 

8064 Røst

Alternativene for å komme seg til Røst er enten via ferge (www.torghatten-nord.no) eller via fly (www.wideroe.no).

www.rostbryggehotell.no

post@rostbryggehotell.no

Tlf. + 47 76 05 08 00 (07.00–23.00) / +47 995 11 774 / +47 926 80 145

Landskapet på Røst består av flat beitemark ispedd myrer og et utall av fersk- og brakkvannsdammer. De står i skarp kontrast til de ruvende og bratte fuglefjellene som reiser seg fra havet mot sørvest.

http://www.seapop.no/no/lokaliteter/rost.html

Fra gammelt av har de enorme sjøfuglkoloniene vært en viktig matkilde for røstfolket. Egg fra måser, krykkje og storfugl, som alke og lomvi, var lenge de eneste eggene man fikk tak i.

Ferske egg til jul

En eldre røstmann forteller at de la ned egg i jordkjelleren utenfor huset om sommeren og hadde ferske egg til julebaksten. Om våren og sommeren ble lunder og skarvunger saltet ned eller hermetisert for å spe på et fiskerikt kosthold. Dun- og fjærsanking inngikk også i denne næringstilpasningen på Røst.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lunde

Året er delt i fire fugleårstider 

Vinter

Vinter med mildt klima tiltrekker seg arter som normalt forlater landsdelen, som stær, storspove og rødstilk.

Vår

Det våres tidlig og i begynnelsen av mars er tjelden på plass. Ved påsketider har store flokker av lomvi, alke og lunde samlet seg på havet nedenfor fuglefjellene. Lundene hekker i alle fjellene mens krykkjene har tradisjonelt holdt seg på Vedøya. Røstlandet er vadefuglområde.

Sommer

Sommeren er preget av matsanking for å få frem ungene. Men sommeren er kort, og allerede i juli drar mange av vadefuglene sørover og i august er det stille i fuglefjellene.

Høst

Høst er trekktid og det er ikke uvanlig med opptil 20 forskjellige vadefuglarter på Røstlandet. Grågjess, gråtrost, rødvingetrost er hyppig på besøk, mens høststormene kan drive alkekongene, og andre havfugl, mot land.

Inntil 2018 var det registrert ca. 300 arter i Røst kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sjøfugler

Kilde: Steve Baines og Tycho Anker-Nilssen: Fugler på Røst, Røst kommune, 1991

Fugleforskning

Norsk institutt for naturforsking (NINA) har hatt en forskningsstasjon på Røst over flere tiår. Her følger forskerne utviklingen i sjøfuglbestandene, og funnene har ofte vært urovekkende – bestandene går ned.

Nedgangen i hekkende par har vært 80 prosent i løpet av de siste 40 årene – fra 1.5 millioner par sjøfugl til underkant av 300 000 par. 98.5 prosent av fuglene er lunder, i følge forsker Tycho Anker-Nilssen.

https://framsenteret.no/2018/03/meet-the-puffin-man/

Illustrasjoner:
Sjøfuglbua ble reist i 2018 av ornitolog Steve Baines som har fulgt fuglene på Røst gjennom flere tiår. Foto 1–3 Elisabeth Johansen, 4 og 7 Kjell Ove Storvik, 5–6 Det gamle bildet viser fugler sanket som matauk i fjellene, arkiv: Nordlandsmuseet, 8 Jari Tarvainen/SVT, 9 NINA, 10 Tabell Tycho Anker-Nilssen, NINA

https://www.youtube.com/watch?v=9VTiz5t8qOg

Vi har en svært viktig øyenvitneskildring av handelen med tørrfisk til Bergen og livet i fiskerbondesamfunnet Røst på 1400-tallet. Det er historien om den venetianske kjøpmannen og adelsmannen Pietro Querini og mannskapet fra handelsskipet hans som strandet i fuglefjellene ved Røst i januar 1432. Querini skrev selv sin versjon av reiseberetningen, og mannskapet dikterte sin fortelling til en skriver i Venezia. Beretningene finnes den dag i dag i Vatikanets bibliotek i Roma og er oversatt til flere språk, deriblant norsk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pietro_Querini

”La Querina”

Det venetianske skipet ”La Querina” dro ut fra Kreta med et mannskap på 68 den 25. april 1431. ”La Querina” var en stor kogge på sju hundre tønner, lastet med vin, krydder, bomull og andre verdifulle varer. Endehavn skulle være Flandern, sannsynligvis Brügge, men skipet kom ut for et kraftig uvær og begynte å drive nordover opp gjennom Irskesjøen og videre ut i det nordlige Atlanterhavet. Den 17. desember 1431 gikk mannskapet i to livbåter. Det skulle bli en lang og gruoppvekkende seilas; små båter i ukjente, kalde og truende farvann. Kun den ene av livbåtene skulle nå land.

Et øde sted?

På tross av at sjøfolkene strander på et tilsynelatende øde sted langt mot nord, blir de reddet av lokale fiskerbønder. Det viser seg at de har kommet til folk som faktisk tilhører en gren av det samme handelsnettverket som venetianernes selv tilhørte. De har havnet helt i yttergrensen av hva som var den kjente verden, sett fra Venezia, og her produserer folk en handelsvare som gjør dem i stand til å kjøpe mange varer fra andre steder: tørrfisken.

https://no.wikipedia.org/wiki/Venezia

”Stokkfisken tørker de for sol og vind uten salt”

På Røst blir de tatt godt vare på av lokalbefolkningen. Querini forteller at røstværingene holder husdyr; hver gård har kyr som gir dem melk, og de har tamme ender, altså ærfugl, som gir dem egg og dun om våren.  Men det er fisken som er deres brød:

Querini forteller:

I årets løp fanger de en uhyre mengder fisk, men kun to arter. Den ene, som finnes i store, ja umåtelige mengder, kalles Stocfisi. Den andre art, flyndre, er mindre tallrik, men av en forbausende størrelse, nemlig opp til 200 pund hver.

Stokkfisken tørker de for sol og vind uten salt, og fordi det er fisk med lite fet væske, blir den hard som ved. Når de vil spise den, banker de den med baksiden av en øks, som gjør den trådaktig lik sener, deretter tilføres smør og krydder for å gi den smak. Stokkfisken er en stor og verdifull handelsartikkel på Tysklands hav/for eksport til Tyskland.

Tørrfisk som handelsvare

Querini var ikke den som innførte tørrfisken til Italia, det er en myte. Men historien er ikke mindre interessant av den grunn. Venetianske kjøpmenn handlet i England og Flandern der tørrfisken var en viktig vare, så den var nok kjent som handelsvare, noe også Querinis tekst antyder. Men Querini og mannskapet var nok de første venetianske øyenvitnene til hvordan og hvor tørrfisk ble laget.Det at de tilsatte krydder kan tyde på at dette var ingredienser i en tilberedt varm rett. Men å bruke tørrfisk nærmest som flatbrød med smør, er en gammel tradisjon som ennå lever på Island og Færøyene. På Island er det vanlig å spise det som snacks: harðfiskur með smjöri, på Færøyene brukes spekk fra grindhval til tørrfisken. Det som imidlertid skiller seg ut på Røst, er at Querini nevner at de her brukte krydder. Det står dessverre ikke hva slags krydder de brukte.

Lite jordbruk på Røst

Det var nok svært lite som ble dyrket på Røst, slik også Querini og mannskapet nevner, kanskje dyrket de noen tradisjonelle vekster som kvann og løk. Querini og hans folk var godt kjent med krydderhandel, Venezia dominerte lenge krydderhandelen i det østlige Middelhav. Det kommer frem av historien og av arkeologiske funn at folket på Røst hadde muligheter til å kjøpe luksusartikler, slik som krydder var, i Bergen. Det var en rekke krydder tilgjengelig i hansaområdet på den tiden, blant annet kanel, pepper og ingefær. Mange av de samtidige tørrfiskrettene fra middelalderen er tilsatt forskjellige eksotiske krydder.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kvann 

Verdenskart fra 1450

Noe kjennskap om Norge og Røst ble nok formidlet i Venezia etter at beretningene om disse ferdene ble kjent. Fra Querinis tid finnes det et interessant dokument over hvordan man forestilte seg verden, sett fra Venezia. Verdenskartet til Fra (bror) Mauro på St. Michaels kloster i Murano ved Venezia ble laget rundt 1450. Det henger i dag utstilt på Museo Correr i Venezia. Mauro, som selv hadde vært handelsmann, fikk sine opplysninger blant annet fra venetianske handelsmenn, og på kartet er faktisk Querinis reise nevnt. Querini selv eller noen nær ham har sannsynligvis vært kilder til opplysninger på kartet.

Tørrfisktradisjoner i havnebyer i Italia

Tørrfisken kan ha blitt introdusert til Italia fra flere hold. Sør-Tyskland hadde tidlig en tørrfisktradisjon, og veien er ikke lang til Italia. Men hovedtyngden av tørrfisk må ha kommet sjøveien. Italienske sjøfolk kjente til tørrfisk som proviant og handelsvare i Flandern og Holland, og de kan ha innført tørrfisk som vare i de italienske havnebyene. De italienske områdene med tørrfisktradisjoner har alle utgangspunkt i viktige havner, slik som havnebyen Genova i Liguria, Livorno i Toscana, Napoli i Campania, Messina i Sicilia, Reggio i Calabria, Brindisii Puglia, Ancona i Marche, Venezia i Veneto og Trieste i Friuli–Venezia Giulia på grensen mot Slovakia.

https://no.wikipedia.org/wiki/Messina

Vi vet med sikkerhet at tørrfisken var kjent som matvare i Italia på 1500-tallet, da den kjente pavelige kokken Bartolomeo Scappis kokebok fra 1570 nevner flere tørrfiskretter.

Til Bergen med tørrfisk

I mai drar de så fra øya i en stor båt på femti tønner, forteller Pietro Querini i sin beretning fra Røst fra 1432. I tillegg får vi opplyst at båten ble ført av deres vert på Røst, som var fisker, hans tre sønner og noen andre slektninger. Det var altså røstværingene selv som førte sin båt til Bergen. Dette er den første konkrete fortellingen vil kjenner til om at lokale fiskere nordfra selv fraktet tørrfisk sørover.

Jektefart fra nord

Sannsynligvis har vi her et eksempel på organiseringa innen det som senere ble kjent som jektefarten fra Nord-Norge: det såkalte bygdefaret. Skipperen som eide båten, var gjerne selv fra stedet, slik Querini beretter at det var deres vert, en lokal fisker, som var skipperen. Skipperen hadde så en avtale med de andre på stedet om å frakte tørrfisken de hadde produsert til Bergen mot en avgift. Mannskapet, de såkalte håsetene, var representanter for de lokale fiskerne.

Querini fortsetter:

Lastet med fisk seiler de til et sted i Norge mer enn tusen mil borte kalt Berge. Dit kommer det likeledes skip på tre hundre til tre hundre og femti tønner fra mange kanter, lastet med alle slags varer som frambringes i Tyskland, England, Skottland og Preussen, alt som trengs for å leve og kle seg. Og de som kommer med fisk (og det er en talløs mengde båter), bytter den i varer de behøver …

Querini forteller om da det begynte å nærme seg avreise i mai måned:

… hadde en kvinne gift med den mannen som styrte over alle øyene, men som da var bortreist, fått høre om at vi var havnet der på stedet. Hun sendte sin kapellan i en båt rodd med tolv årer, og på vegne av kvinnen overleverte han til meg, som sto over de andre, seksti stokkfisk tørket i vinden, og tre store rugbrød, runde som hos oss ...

Betaling for oppholdet

Kapellanen, en tysk munk, krever Querini og mannskapet for betaling for oppholdet på Røst. De gir ham da noen sølvgjenstander. ”Munken reiste sammen med oss for å besøke sin erkebiskop og overlevere ham hans del av de ervervede gjenstander”, forteller Querini.

På 1500-tallet vet vi at erkebispesetet, som faktisk var landets største tørrfiskeksportør og dermed tjente stort på tørrfiskhandelen, hadde såkalt setesvein på Røst, noe som passer godt med Querinis beskrivelse. Tiende, bøter og avgifter ble ofte betalt til kirken i naturalia. Det er kjent fra kildene at setesveinen på Røst i 1521 var direkte involvert i tørrfiskhandelen med Bergen. Vi kjenner også til at det var adelsgods på Røst som omfattet rettigheter til fangst og sannsynligvis omfattet eierskap til noen gårder. Dette gir oss et innblikk i samfunnets maktforhold i den tiden. Det var viktig å markere makt og tilstedeværelse på ei øy som på grunn av tørrfisken var viktig.

Avreise fra Røst

Querini, hans folk og erkebiskopens mann blir så med fraktebåten med tørrfisk fra Røst i slutten av mai. Hva slags type båt dette var, vet vi ikke. Mannskapet forteller at båten ble rodd gjennom sund, for så å seiles på åpnere strekninger.

På vei sørover forteller Querini om et interessant møte:

Det hendte seg på denne reisen at vi møtte den erkebiskopen som munken skulle besøke, og som var overhode over alle disse stedene og øyene, kalt Archiepiscopus Trunduniensis. Han kom med to hvalfangstskuter på slep, og med seg hadde han mer enn to hundre personer.

Det er erkebiskop og landets største tørrfiskhandler, Aslak Bolt, de møter.


Tekst: fra Elisabeth Johansen, Anne Cecilie Pedersen, Einar Stamnes (red.) TØRRFISK – kystkultur, kokekunst, Querini, Orkana 2018

Kilder:
Berge, Geir. (1996) Tørrfisk. Thi handlet du red’lig og tørket din fisk. Stamsund: Orkana Forlag
Bertelsen, Reidar (1978) Lofoten og Vesterålens historie 1500–1700. Stavanger: Dreyer a/s
Harwood, Jeremy. (2010) To the ends of the Earth: 100 Maps that changed the Earth. London: David & Charles
Joensen, Jóan Pauli (2015) Bot og Biti. Matur og matarahald i Føroyum. Tórshavn: Faroe University Press.
Magnus, Olaus. (ny utgave 2010) Historien om de nordiska folken. Hedemora: Michalisgillet og Gidlunds förlag.
Nielssen, Alf Ragnar (red.) (2014) “Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk” i Norges fiskeri og kysthistorie. Bind 1. Bergen: Fagbokforlaget
Sølvberg, Ingvild Øye. (red.) (1980) Mat og drikke i middelalderen. Bergen: Bryggens Museum
Wallem, Fredrik M. (1893) Handelen med Tørfisk og Klipfisk. Kristiania: Fabritius
Wold, Helge A. (2004) Querinis reise. Il viaggio di Querini. Stamsund: Orkana Forlag

Illustrasjoner:
UpNorth street art med motiv fra Querinis forlis, på Glea. Foto: Kjell Ove Storvik
Venezia ble bygget på handel og sjøfart. Her fra Canal Grande. Foto: Alex West / Stockphoto
Fra Mauros verdenskart fra 1450-tallet. På utsnittet står det I provinsen Norge kom som kjent Piero Querini på land. Foto: Elisabeth Johansen
Olaus Magnus’ “Carta Marina” fra 1539 viser de fryktinngytende omgivelsene blant annet i Nord-Norge. Utsnitt Carta Marina Wikimedia Commons.
Fra Bartholomeo Scappis kokebok Opera – Et landsens kjøkken. Foto: Wikimedia Commons
Fra avdukingen av minnestøtte på Sandøya 500 år etter Querinis forlis i 1932. Foto: Nordlandsmuseet
Tre skipstyper fra utstilling i sjøfartsmuseet i Chania på Kreta. Foto: Elisabeth Johansen

Vennskapsavtalen mellom Sandrigo og Røst ble underskrevet i 2002, men forholdet mellom Røst og Sandrigo går tilbake til 1980-tallet.

Tørrfiskens broderskap 

La Venerabile Confraternità del Bacalà alla Vicentina – tørrfiskens broderskap – ble etablert i Sandrigo i Italia i 1987. Da startet den årvisse tørrfiskfestivalen i den lille landsbyen – en folkefest til tørrfiskens pris. Formålet med lauget er å beskytte, bevare og fremme typiske retter fra Vicenza-regionen, for å oppmuntre til kulturutveksling, lokal gastronomi og turisme.

En av Italias fem nasjonalretter

Bacalà alla Vicentina har blitt kåret til en av Italias fem nasjonalretter og er den eneste som har fått sitt eget frimerke. De andre fire rettene er Pizza Margarita (Napoli), Brasato al Barolo, Castagnaccio Toscano og Cannoli Siciliani.

https://baccalaallavicentina.it

https://en.wikipedia.org/wiki/Baccalà_alla_vicentina

Via Querinissima og Bodø som kulturhovedstad 2024

Via Querinissima er et samarbeidsprosjekt mellom Nordland fylkeskommune og regionen Veneto i Italia. Målet er å utvikle en europeisk kulturarvrute etter Querinis reise til og fra Røst. Sentralt i dette står tørrfisken og Querinis beskrivelse av et tørrfiskavhengig samfunn langt mot nord og det store handelsnettet som Røst og Venezia allerede den gang var en del av.

Tørrfisk – kystkultur og unikt produkt

Mat er kultur. Få steder er det mer tydelig enn i Italia. Historien om maten, hvor den kommer fra og hvilke spesielle kvaliteter den har, er viktig. Tørrfisken fra Lofoten er et slikt unikt produkt og i 2014 fikk produktet EU-godkjenning som beskyttet geografisk betegnelse i EU. IGP-merket som skal brukes, Indicazione Geografica Protetta, er en garanti for importører og forbrukere at tørrfisken virkelig er fra Lofoten og holder den kvaliteten som det innebærer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Beskyttet_geografisk_betegnelse

Tekst: fra Elisabeth Johansen, Anne Cecilie Pedersen, Einar Stamnes (red.)
TØRRFISK – kystkultur, kokekunst, Querini, Orkana 2018

Illustrasjoner:
Fra den tradisjonsrike tørrfiskfestivalen i Sandrigo. Foto: Tove Andreassen
Representanter fra La Venerabile Confraternita del Bacala la Vicentina, tørrfiskens brorskap, på besøk på Røst sommeren 2017. Reisen oppover fulgte Via Querinissima. Tidligere ordfører på Røst, Tor Arne Andreassen, og fru Tove Andreassen, helt til høyre på bildet. Foto: Einar Stamnes
Isola di Sandrigo ligger godt synlig fra ferga, med bronsestatuen "Spranget" av Øystein Mobråten.Produktutvikling og merkevarebygging er viktig. John Greger AS og AS Glea har utviklet nye gryteklare produkter: tørrfiskfilet, boknafiskfilet og hjellosing. 
Tørrfiskemballasjen er nyutviklet av John Greger AS. Foto: Kjell Ove Storvik
Frimerke med Bacalà alla Vicentina. www.poste.it
Bertilla Fabris lager sin versjon av Bacalà alla Vicentina. Foto: Trond Antonsen / Kyst og fjord

Brygga er et gammelt handelssted beliggende på Meland, der det var både skipsanløp og poståpneri. Handelsstedet ble oppført i siste halvdel av 1800-tallet av Jacob Kristiansen. Hovedbygning, fjøs, bu og naustmurer av stein står fortsatt. Med til Brygga hører også Alidastua som ligger like ved. Anlegget eies av Røst kommune og er det nærmeste man kommer et museum på øya. Det er tidvis åpent for publikum.

Foto: Nordlandsmuseet og Einar Stamnes / wikimedia commons

Helårsbeite utendørs – Den beste dyrevelferden er å ha dyrene gående ute på beite hele året, og det gjør jeg aller helst. De beiter ute på øyene og vi kjører dem fra holme til holme slik at de alltid har ferskt gress.

Tang er god mat

Øyene på Røst er ganske små, og sauene går overalt der land møter hav. De beiter også i fjæra og har tilgang til tang og tare og de kan ete det dersom de vil ha det . – De velger det framfor vanlig fôr, forteller Kari-Anne Nilsen. Saltet og beitet som er på øyene gir mye fett i kjøttet og dyrene vokser bra:  – At de er litt feite og i godt hold når de lammer gjør at lammene blir gode, slår hun fast. Når slaktebilen kommer med Røst-lam står folk i kø for å kjøpe!

Spesialull av superkvalitet

Ulla fra sauer som går ute får en helt kvalitet enn annen ull, forteller bonden, iført en genser laget av ull fra egne sauer. –Helårsulla er kraftigere i strukturen enn ull fra inneboende sauer forteller hun engasjert.
Ulla fra sauene hennes danner grunnlag for en annen bedrift, Lofoten Wool, på Vestvågøy.

Se film om Kari-Anne, les mer om spælsauen og se fantastiske bilder på Instagram i lenken under bildene.


Foto: 1–4 Elisabeth Johansen, 5–7 og film: Kjell Ove Storvik

https://vimeo.com/230461144

1. At skreien kommer på hjellene på Røst hver vinter, er like sikkert som at sola ikke går ned midtsommertid. Fiskerne som sikrer vinterinntekta og arbeid til røstfolket, har reist fra mange steder i Norge for å lande her og blande seg med fiskerne som driver helårlig drift fra øya i havet. Små og store fiskefartøy leverer fangsten side om side, og det kan være tett langs kaiene når det står på, med 300 til 400 fiskebåter i aktivitet på det meste. Her leverer «Eros» fra Landegode dagens fangst hos AS Glea.
2. Skreien heises på land fra båtene i containere. Når skreien kommer på land er den bløgget, det vil si tappet for blod. Bløgging skjer om bord med en gang skreien er lempet opp i båten. Dette er avgjørende for at fisken skal få god kvalitet.
3. Truckføreren sørger for at skreien helles over i en bulkløfter.
4. Fra bulkløfteren går fisken videre på et transportbånd inn på sløyelinja i mottakshallen.
5. Inne i mottakshallen er ei halvautomatisert produksjonslinje for sløying av fisken. På sløyelinja sprettes fisken opp i buken fra øverst ved nakkebeinet og ned til gattboret. Sloget, innvollene til fisken, går til ensilasjeproduksjon og ender som dyre- eller fiskefôr, mens rogn og lever sorteres i sine binger for videre utnytting til menneskemat.
   
   Fim fra sløyehallen: https://vimeo.com/251138861
   
   
6. Når fisken er sløyd, går den videre til automatisk veiing og kort mellomlagring på vei videre.
7. Fersk og fin ligger skreien nysløyd i kar klar for neste trinn. En del av den største fisken som er for stor til å kunne tørkes, går til saltfiskproduksjon. Saltfisken blir siden tørket til klippfisk. Noe av den ferske skreien ises i isoporkasser og sendes rett til ferskfiskmarkedet, nasjonalt eller internasjonalt, mens store kvanta skal sperres for så å henges på hjeller.
8. Å klargjøre fisken for henging på hjeller er å sperre den. Det betyr å tvinne sammen to og to fisk av noenlunde samme størrelse, i sporden, med ei løkke.
9. Det gjennomføres forsøksproduksjon med å automatisere sperringen som ellers skjer for hånd.
10. Å skjære torsketunger er en tradisjonsrik aktivitet og en god inntektskilde for barn og ungdom i fiskeværene i Lofoten. Her er det Thora Ekrem som sikrer seg lommepenger.

 https://no.wikipedia.org/wiki/Lofotfisket

84-årige Julian Nilsen er røstværing og var aktiv fisker i sitt yrkesliv. Fiskeriet, det var det vi måtte leve av, og det er det den dag i dag også, slår han fast. Her forteller Julian Nilsen fra livet på havet og i bua.

https://vimeo.com/216569747

Tekst: fra Elisabeth Johansen, Anne Cecilie Pedersen, Einar Stamnes
Tørrfisk kystkultur, kokekunst, Querini Orkana 2018

Film og foto: Kjell Ove Storvik

På Røst er hjellene bygd slik at traktoren lett kommer frem under dem. Høyden på hjellene er også beregnet for at folkene som henger fisken skal ha en god arbeidsstilling når de står på lasteplanet. Det er ikke få tonn som løftes og henges med handkraft i løpet av en dag i skreisesongen.

Med buken mot nord

To fisker som henger sammen etter sporden kalles ei sperre. Sperrene trees over råvedstengene, og det er viktig at buken henger mot nord. Regnet fra sørvestlig retning er kraftig på Røst, som i resten av Lofoten, og da er det viktig at den åpne buken ikke henger mot sør eller sørvest og fanger opp regnet. Oppsamlet regn reduserer tørkinga og kan medføre dårligere kvalitet på den ferdige tørrfisken.

For sorting and maturing

Tørrfiskprodusentene på Røst har god oversikt over hjellene og vet hvilke vinterdatoer de forskjellige hjellene ble fylt av fisk. Avhengig av hengedato og tørkeforhold bestemmes dato for når inntaket kan starte. Enkelte ganger kan noe tas inn i mai, men for det meste er det juni måned som er innhøstingsmåned. Da kuttes sperregarnet og fisken sankes i kasser og kar for å bli kjørt inn for grovsortering og modning.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hjell

Mildt klima

Temperatur og luftfuktighet er viktige faktorer i tørkingen av skreien. Klimaet på Røst er mildt og gjennomsnittlig temperatur er over frysepunktet hele året. Øysamfunnet ytterst i Lofoten er dermed det nordligste stedet i verden som ikke har noen vinter etter meteorologiske definisjoner. Dette gjør det ideelt for å henge fisken ute for vær og vind fra de første landingene kommer i januar.

Cellene sprenges

Lengre østover i Lofoten er det kuldeperioder tidlig på vinteren, og risikoen for å få fisken ødelagt er stor før det blir mildere temperatur i februar og mars. Frost ødelegger fisken, da sprenges cellene og fisken tar dårlig vann ved utbløting.

Mange faktorer bestemmer kvalitetssorteringen

Men temperaturen kan også bli for mild. Om det blir for varmt og tørt, kan skinnet og de ytterste delene av fisken tørke for fort. Da stenges fuktighet og væske inne bak skinnet og fisken kan surne og i verste fall råtne. Er det mildvær våkner fluene, og de legger gjerne egg i fisken om de kommer til. Men på Røst blåser det så mye at fluene ikke greier å feste seg, heter det lokalt.

Det er altså mange faktorer som spiller inn når det gjelder hvilken av disse klassene fisken blir sortert til:

Prima
Sekunda
Tipo B

Tekst: fra Elisabeth Johansen, Anne Cecilie Pedersen, Einar Stamnes
Tørrfisk kystkultur, kokekunst, Querini Orkana 2018

Foto: Kjell Ove Storvik 1–3, Elisabeth Johansen 4–10

Tørrfisk, lufttørket fisk, kommer av gammelnorsk þurrfiskr, på Færøyene heter det ennå turrur fiskur. Tørrfisk kan lages av flere magre fiskeslag, men når vi snakker om tørrfisk, er det tørrfisk av skrei vi mener. Om vinteren, i perioden januar til april, har det til alle tider kommet enorme mengder skrei, gytemoden norsk-arktisk torsk, til Lofoten. Skreien, av gammelnorsk skreið, betyr den som skrider/vandrer. Skreien kan da også vandre langt: Den kommer helt fra Barentshavet, og det er tradisjonsrikt fiske etter skrei helt sør til Møre. Men hovedfisket har tradisjonelt vært i Lofoten.

Til Lofoten for å gyte

Først skrider fisken langs yttersida av lofotøyene, så videre inn på innersida, inn i Vestfjorden. Noen drar helt inn til selve Lofoten for å gyte og danner grunnlaget for det store tradisjonsrike fisket her. Det er også mye fisk som stopper opp ved Røst. Hvor og når hovedinnsiget kommer og gytinga foregår, har variert opp gjennom tidene og har bestemt hvor det har vært gode og dårlige år under Lofotfisket.

Tusenårige tradisjoner

Fisket på gytevandrende skrei har årtusenlange tradisjoner, tørkingen av fisken likeså. Med så store mengder fisk, måtte vær og klima spille på lag skulle man kunne høste av havets grøde. Det fantastiske er at innsiget av fisk sammenfaller så godt med en gunstig sesong for tørking av fisken. Skreien på Røst blir hengt på hjell umiddelbart etter at den tas på land: fra januar til i begynnelsen av april.

Supre forhold på Røst

Forholdene på Røst er blant de mest optimale som finnes: milde vintre uten mye frost som kan gjøre skade, en kald vår og sommer, riktig luftfuktighet, rikelig vind og passelig med sol – alt dette gjør at kvaliteten blir så god. Hadde innsiget kommet om sommeren eller høsten, ville det vært for varmt og fuktig for tørking.

Tørrfisken er ferdig tørket og klar for inntak fra midten av mai til slutten av juni.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tørrfisk

Tørking av fisk er en gammel konserveringsmetode

Tørking er en av de eldste konserveringsmetodene vi kjenner til. Tørrfisken har blitt laget helt siden fangstfolk første gang oppdaget at fisk hengt til tørk under gunstige forhold tørket inn og kunne bli bevart over lang tid. Fangstutbyttet kunne variere mye, og det å kunne ha holdbar proviant på lange fangstferder, blant annet i form av tørrfisk, var en livsnødvendighet. Salting av fisk langs norskekysten er av betraktelig nyere dato, selv om vi vet at noe havsalt ble produsert her i middelalderen.

Organisert fiske etter skrei

Organisert fiske etter skrei i Lofoten har etter alt å dømme begynt tidlig. Egils Saga forteller om Torolv Kveldulvsson på gården Sandnes på Alsta, ca. år 875:

Om våren for Torolv heim til gården sin. Han sende då folk på skreifiske i Vågar og somme på sildefiske …. Torolv åtte eit stort skip som var etla til havferder. … Han let bera om bord skrei og huder og røyskattskinn, han sende og med mykje gråverk og anna skinnvare som han hadde hatt med fra fjellet … Med det skipet let han Torgils Gjallande reise vest til England for å kjøpe klede og andre ting som han trong om…. Dei fekk der god handel, lasta skipet med kveite og honning, vin og klede og stemnde så heimetter om hausten.

Film fra henging av fisk på Røst: https://vimeo.com/251133249

Tekst: fra Elisabeth Johansen, Anne Cecilie Pedersen, Einar Stamnes TØRRFISK  – kystkultur, kokekunst, Querini, Orkana 2018

Kilder:
Heggstad, Leiv. (1962) Egilssoga. Oslo: Det norske Samlaget
Nilsson, Magnus. (2015) The Nordic Cook Book. London: Phaidon Press Limited

Foto: Kjell Ove Storvik 1–5, Elisabeth Johansen 6–8
Film: Kjell Ove Storvik 

Skreifisket i Lofoten har lang historie. Så store ressurser lett tilgjengelig ville folk snart vite å gjøre seg nytte av, og å tørke fisken er den beste og mest effektive måten å bevare store mengder av en slik matressurs på. 1000-tallet regnes som perioden da tørrfisken virkelig slo igjennom som internasjonal handelsvare før var nok tørrfisken mer brukt som proviant og handelsvare høvdingsetene imellom.

Fra Grettirs saga

Fra tidlig på 1000-tallet får vi også et interessant innblikk i lofotfiske og frakt av tørrfisk: Grettir Saga forteller om islendingen Grettir Åsmundarsson. Han bodde noen vintre hos lendmannen Torfinn på Haramsøy på Møre og handelsmannen Torkjel i Salten. Begge hadde de handelsskip som handlet tørrfisk i Vágar i Lofoten, og Torkjel fra Steigen hadde et skip som han lot føre til England med varer. Det var sannsynligvis i løpet av 1100–1200-tallet at Vágar, dagens Storvågan nær Kabelvåg, utviklet seg til å bli å bli en mer organisert kjøpstad, det første virkelige bysamfunnet i Nord-Norge.

England var hovedmarkedet

England var lenge hovedmarkedet for norsk tørrfisk. Selv om enkelte drev handel direkte med England, gikk mesteparten via Trondheim og Bergen. Handelen til England foregikk etter hvert i hovedsak på engelske og tyske skip, kun et mindretall var norske. De tyske hanseatenes tilstedeværelse i Norge økte jevnt og trutt, i Tønsberg, Oslo og Bergen, men ikke uten stridigheter.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hansaforbundet

I 1294 ble det inngått forlik mellom den norske kongemakten og de tyske kjøpmennene. Dette var svært gunstig for hansabyene, som nå fikk rett til fri handel i norske byer. Omkring 1300 var hanseatene blitt den dominerende eksportøren fra Norge, i eksporten til England og til Tyskland og også Vest-Europa. Bergen var nå blitt Norges viktigste eksporthavn for tørrfisk. Rundt 1360 ble Det tyske kontor i Bergen opprettet.

Handel med England

De eldste kildene til hvor omfattende handelen til England var, finnes i tollrullene til de østengelske byene Ravense, King’s Hull og Boston fra tidlig 1300-tall. Det kommer frem at hovedproduktet i eksport fra Norge til England var tørrfisk, faktisk er det beregnet at den utgjorde 82 prosent av eksportverdiene, med rundt 2000 tonn tørrfisk eksportert årlig, av rundt 3000 tonn totalt. Tørrfisken ble tidlig et kjent produkt i England, Flandern og de tyske områdene.

Retter med eksotiske krydder

Retter som har vært nedskrevet, og som vi derfor kjenner til, er ofte beregnet på de mer velstående og inneholder ofte kostbare ingredienser som eksotiske krydder.

Etterspørselen etter tørrfisk skulle få en oppgang over hele Europa på grunn av reglene for faste samt en økende bybefolkning. I fastetiden frem mot påske og på fredager gjennom hele året ble det forbud mot å spise kjøtt. Fisk, derimot, var tillatt.

Historiske tørrfiskoppskrifter

Stokkfisken tørker de for sol og vind uten salt og fordi det er en fisk med lite fet væske, blir den hard som ved. Når de vil spise den, banker de den med baksiden av en øks, som gjør den trådaktig lik sener, deretter tilføres smør og krydder for å gi den smak. Det er en handelsvare av uvurderlig betydning på Tysklands hav.

Fra Querinis og mannskapets beretning fra deres opphold på Røst 1432

Torsk, som bacalà eller stoccafisso, begynner å dukke opp i oppskrifter i det italienske kjøkkenet etter kirkemøtet i Trent (1545–1563), der blant maten som ble fortært, også var tørrfisk. Bakgrunnen for kirkemøtet var den protestantiske reformasjonen og behovet for moralsk og administrativ reform i kirken. Møtet ble utgangspunkt for en motreformasjon. Her ble det innført nye generelle religiøse og etiske prinsipper, og et nytt prinsipp vedrørende måltider: å spise mager mat. Mangiar di magro ble innført til å gjelde spesielle anledninger og også spesielt ukedagen fredag. Forpliktelsen til å følge dette i den katolske verden, innebar å utvikle et kjøkken spesielt basert på fisk, og her inngikk tørrfisken.

Med renessansen kom flere kokebøker med nye oppskrifter, men måten å lage mat på forble inspirert av middelalderkjøkkenet, med blanding av det søte og salte.

En oppskrift brukt i Vatikanet

I 1570 ga Bartolomeo Scappi, hemmelig kokk for pave Pius V, ut sin Opera di Bartolomeo Scappi, M. dellarte de cucinare, divisa in sei libri – en kokebok i seks deler. Forfatterne av TØRRFISK kystkultur, kokekunst, Querini har utarbeidet en oppskrift basert på hvordan Scappi beskriver retten; stekt tørrfisk med en bitter appelsinsaus og sennep.

Bartholomeo Scappis rett: Fritert tørrfisk med bitter appelsinsaus

500 g vannet skinn- og beinfri tørrfisk
2 appelsiner
1 sjalottløk
1 ss honning
2 ss grov søt sennep
2 ss hvetemel
1 ts salt
½ ts pepper

Skjær av appelsinskallet, unngå å få med de hvite bitterstoffene. Kok opp appelsinskallet i usaltet vann, og la trekke i ca 5 minutter. Ta opp skallet og finhakk det.

Press de to appelsinene. Finhakk sjalottløken. Kok opp saften og skallet fra appelsinene sammen med sjalolottløken og la småkoke på svak varme i ca 5 minutter.

Ha i honning og sennep og visp sammen ingrediensene.

Skjær tørrfisken i tommeltykke skiver, tørk den godt og vend i hvetemel med salt og pepper. Stek fisken i nøytral olje, ca 3 minutter på hver side – eller frityrstek den på ca 160 *C til den har fått gyllen farge, ca 3minutter.

La oljen renne av og hell sausen over fiskestykkene før servering.


Tekst: fra Elisabeth Johansen, Anne Cecilie Pedersen, Einar Stamnes (red.)
TØRRFISK– kystkultur, kokekunst, Querini. Orkana 2018

Kilder:
Holm-Olsen, Ludvig (Oversetter). (1994) Grettes Saga. I Norrøn Saga. Bind 5. Oslo: Aschehoug
Nielssen, Alf Ragnar. (red.) (2014) “Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk” i Norges fiskeri og kysthistorie. Bind 1. Bergen: Fagbokforlaget
Sawyer, Birgit og Peter. (1993) Medieval Scandinavia. Minneapolis: University of Minnesota Press
Wold, Helge A. (2004) Querinis reise / Il viaggio di Querini, Stamsund: Orkana

Illustrasjoner:
Sider fra Bartolomeo Scappis kokebok, fra Bartolomeo Scappi. www.wikipedia.org
Fritert tørrfisk med bitter appelsinsaus, foto: Kjell Ove Storvik
Pieter Bruegel / Pieter van der Heyden: The Elder’s Thin Kitchen (1596). A man hammering stockfish. www.metmuseum.no
Sider fra Max Rumpolt: Ein new Kochbook, fra www.wikipedia.org

Tørrfiskprodusentene nordfra utviklet etterhvert tette bånd til bergensborgerne og kjøpmennene i Bergen, som gradvis overtok hansaenes dominerende posisjon. Hansabyene og Nederlandene hadde lenge vært sentral som markedsplass for norsk tørrfisk til Vest-Europa samt for handelsvarer sørfra. Utover 1600-tallet ble Amsterdam Europas viktigste sjøfartsby og tørrfiskmetropol. At tørrfisk i Italia ofte har gått under betegnelser som Bremer og hollandsk stokkfisk skriver seg nok fra de markedene italienerne fikk sin tørrfisk fra.

Oppgangstid

I 1740-årene begynte en ny oppgangstid innen fiskeriene. Tørrfiskeksporten tredoblet seg i perioden frem mot århundreskiftet. Lave priser i Nederlandene førte til at man startet å eksportere til Italia. I 1795 gikk 27 prosent av den samlede tørrfiskeksporten til Italia og 12 prosent til Frankrike. Rundt 1800 ble om lag halvparten eksportert til middelhavslandene, kun en fjerdedel til Nederlandene.

Jektefarten viktig omkring 1800

Omkring 1800 var jektefarten til Bergen fremdeles sentral, men i løpet av 1800-tallet mistet bergenskjøpmennene det monopol de i praksis hadde hatt med fiskehandelen med Nordland. Trondheim ble igjen en viktig tørrfiskhavn.

Et nytt handelssystem overtok: En fremvoksende klasse av lokale væreiere som leide ut rorbuer og hjeller til tilreisende fiskere og lokale kjøpmenn med handelssteder langs strategiske punkter på kysten.

Spesialiserte jekter

Jektefarten foregikk lenge på store, spesialiserte jekter med råseil. Lofotfisket etter skrei ble lenge drevet med tradisjonelle åpne båter med aner langt tilbake. Men utover 1900-tallet ble jektene og nordlandsbåtene gradvis erstattet: jektene med jakter og galeaser og nordlandsbåtene med sjarker og skøyter.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jektefarten

Lofotfisket av stor betydning langs kysten

Lofotfisket var hele tiden det store fisket i nord. Fram til 1910 kom det, med noen få unntak, hvert år mer enn 20 000 fiskere til Lofoten. I oppgangstiden mellom 1880 og 1900 var tallet rundt 30 000. Også dårlige tider i resten av økonomien førte til økt deltagelse i fisket. Fra 1930 til 1940, og i begynnelsen av 1950-åra, var tallet rundt 20.000, men fra 1954 falt tallet bratt og har fortsatt å falle.

Skreiens vandringer

Skreiens vandringer er det ikke godt å bli klok på. Hvor hovedtyngden av fisk har stått har stadig variert. Sto den inne i Lofoten, var det ofte dårlig skreifiske på Røst. Ble fisken derimot stående mest rundt Røst, ble det storfiske på Røst og gjerne dårligere lenger inn i Lofoten.

Amund Helland forteller i verket Norges Land og Folk fra Røst rundt 1908:

Store og før rige fiskevær, som f. eks Henningsvær, sygner hen, og rorboder rives ned og flyttes, naar skreien aar etter aar kommer saa for sparsomt til værets fiskehav, og fiskeren foretrekker Røst.

Kårøya – minne fra storhetstiden

Det står ennå bryggeanlegg på Røst fra den hektiske tiden rundt 1900-tallets begynnelse, da fisket rundt Røst virkelig slo til. Bryggerekkene på Kårøya er et godt eksempel.

Røst er en av kystfiskernes bastioner i Norge. I sesongen er det fremdeles tett mellom båtene i havna. Men i storhetstiden var det virkelig folksomt på lille Røst. I 1904 var det hele 2100 fiskere under skreifisket på Røst.


Tekst: fra Elisabeth Johansen, Anne Cecilie Pedersen, Einar Stamnes (2018) Tørrfisk – kystkultur, kokekunst, Querini. Stamsund: Orkana forlag.

Kilder:
Helland, Amund. (1908) Norges land og folk : topografisk-statistisk beskrevet : topografisk-statistisk beskrivelse over. 18 D. 4 : Nordlands amt Salten og Lofoten og Vesteraalen Fogderi. Kristiania: Aschehoug
Tande, Thorvald sr. og Thorvald Tande jr. (1986) Norsk tørrfisknærings historie. Norges tørrfiskeksportørers forening

Illustrasjoner:
Jekt med tørrfisklast, foto: Th. Iversen, Norsk folkemuseum / Public Domain
Frederik Sørvig maleri “Nordlandsjægter paa Bergen havn”
http://prosjektbryggen.no/bryggenleksikon/jekt/
Røst med fiskebåter og handelsfartøy, circa 1900, foto: Nordlandsmuseet

Kontakten med Italia er helt sentral for tørrfisknæringen på Røst. Rundt 85 prosent av tørrfisken som produseres på Røst går til Italia. Til å begynne med gikk tørrfiskens ferd til Italia gjennom flere ledd. Agenten var lenge en viktig person som en mellommann mellom eksportør og importør. På sin videre ferd mot matbordet i Italia skulle tørrfisken så gjennom importøren, videre til grossisten og så til bløterfirmaet. Disse bløtte ut fisken slik at den ble klar til å brukes, og sendte den så videre ut i markedet. I dag er det ikke like skarpe skiller og mange bløterfirmaer har også importrett. Derfor kommer hver forsommer representanter fra italienske bløterbedrifter til Røst på besøk for å se på årets tørrfisk. Så båndene mellom de som produserer tørrfisken og de som gjør tørrfisken gryteklar i Italia er i dag sterkere enn de noensinne har vært.

Det er en rekke spenningsmomenter i tørrfiskproduksjonen: Store kvanta råstoff kjøpes opp til tørrfisk i lang tid før tørrfisken avhendes og lånemengden som kreves gjør hver sesong spennende. I tillegg spiller en rekke faktorer inn: været og dermed kvaliteten på årets tørrfisk, valutakurser og hva som skjer i markedene. Alt dette er kjøperne fra Italia godt informert om. Og italienerne er folk som kan forhandle.

https://no.wikipedia.org/wiki/Italia

Tekst: fra Elisabeth Johansen, Anne Cecilie Pedersen, Einar Stamnes (red.)
TØRRFISK– kystkultur, kokekunst, Querini. Orkana 2018
Foto: Kjell Ove Storvik og Einar Stamnes

Representanter fra familiefirmaet Tagliapietra fra Mestre ved Venezia er jevnlig på Røst. Her på besøk hos Arne Johansen, daglig leder ved A. Johansen A/S.

Tørrfiskimportør Daniele Tagliapietra i firmaet Tagliapietra & figli i Mestre har Stoccafisso Mantecato som sin favoritt. Den nytes best i munnfuller på et lite stykke sprøtt brød sammen med en aperitif i følge Tagliapietra. Her intervjuer og filmer Kjell Ove Storvik og Elisabeth Johansen de to brødrene Daniele og Luca Tagliapietra, mens en av firmaets store kunder, representant for Coop Italia, dokumenterer.

https://vimeo.com/228815493

I mai fyller de båtene med fisk, og fører dem rundt i kongeriket Danmark, det vil si Sverige, Danmark og Norge som alle er underlagt kongen av Danmark. Her bytter de fisken i lærvarer, klær, jern, belgfrukter og andre ting som de mangler.

De har ikke annet enn fisk å oppholde livet med, for i dette fjerne strøk er det ikke mulig å dyrke noe.

Fra Pietro Querinis og mannskapets beretninger fra Røst-oppholdet 1432

Korn var den viktigste byttevaren for fisken i Bergen, og det utviklet seg en form for trekanthandel. Hanseatiske skip førte korn, mel og øl fra Østersjø-havnene til Bergen. Fra Bergen førte skipene tørrfisk til England eller Flandern. Fra England og Flandern ble det utført ullkleder tilbake til Østersjøhavnene.     

Urter og krydder

Men det var også en rekke andre varer å få hånd om i Bergen. Noen eksempler er krydder og tørket frukt som kom til Flandern og England med skip fra blant annet Venezia og Genova, finere kleder, glassartikler og vin. Fra andre deler av Skandinavia og Grønland kom også noen luksusvarer slik som skinn, pelser og hvalrosstann.

Gårdshauger på Røst

På Røst finnes det en rekke gårdshauger, bosetningsrester som har blitt bygget opp som store forhøyninger i landskapet over hundrevis av år. I flere av gårdshaugene er det funnet luksusgjenstander som tyder på tidlig og innbringende handel. Blant annet er det funnet en siselert gullring på gården Skau. En pent utskåret sjakkbrikke i hvalrosstann er funnet i gårdshaugen på Ystnes. Denne stammer fra middelalderen og hvalrosstann var en av de viktigste handelsvarene fra Grønland. Det kan godt tenkes at den er laget i en av de mange håndverksbodene som fantes i Bergen på den tiden.

Økning i import

Undersøkelser fra Vågar, handelssetet ved Kabelvåg i Vågan, tyder på at utvikling fra et mer sesongmessig fiskevær til mer bymessig bebyggelse og funksjoner, skjedde i perioden rundt 1200–1400. Funn i nordnorske gårdshauger viser også en tydelig økning av importvarer fra 1200-tallet av. Det tyder på økt handel med tørrfisk, som var såpass profitabel at man flere steder kunne anskaffe dyre importvarer.

Stor tetthet av gårdshauger

Kulturminneplanen på Røst fremhever at det er en bemerkelsesverdig tetthet av gårdshauger på Røst.  Povl Simonsen omtaler disse gårdshaugene i boka si om fornminner nord for Polarsirkelen og fra Røst løfter han spesielt fram Skau. Den er avgravd slik den ligger nå,  men var opprinnelig 40x40 meter stor og tre meter høy. De utallige kulturlagene inneholder bygningstømmer, steinbrolegninger, gjødseldynger, svart kulturjord, dyrebein, fiskebein, mange redskaper og fragmenter av redskaper for å nevne noe. I følge Simonsen har det vært ubrutt bosetning fra 850 e Kr. til 1850 på denne gårdshaugen. Dungen ligger sju meter over havet og Simonsen mener at angst for springflo og stormflo gjorde at røstværingene bygde oppover på denne måten på kunstige hauger.

Foruten Skau og Brasen, er det også gårdshauger i Ystnes,  Meland,  Grav, Nesset, en mulig gårdshaug i Klakken, og ute i fuglefjellene er det gårdshauger på Storfjellet, Sand og på Husan.

Endrete priser på tørrfisk

Pestens herjinger hadde stor betydning for bosetning og handel i Norge. Det var mer enn 20 pestutbrudd i perioden 1349–1654, med Svartedauden som det mest kjente. Disse stadige utbruddene førte til mange ødegårder. På Røst ser det ut til at gårdene på fjelløya Storfjellet ble forlatt på 1300-tallet. Røst var nok også utsatt for smitte på tross av sin isolerte beliggenhet. Det var nok mer enn handelsvarer som kunne føres hjem igjen etter handel med innlandet og Bergen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Middelalderen#Sult_og_svartedaud

På grunn av mindre produksjon og en gradvis økende etterspørsel, steg prisen på tørrfisk sammenlignet med korn markert i perioden 1350–1500. Dette passer med inntrykket fra funnene i gårdshaugene, økte priser ga grunnlag for flere importvarer. Når man kommer til 1577 er den totale tørrfiskeksporten beregnet til rundt 2000 tonn, det samme kvantumet som ble sendt til England på tidlig 1300-tall. Men nå gikk nesten hele eksporten av norsk tørrfisk til de tyske hansabyene.

Handel fra Bergen

Det var også i denne perioden at det vi kjenner som den nordnorske jektefarten eller bygdefarsystemet, tok til for alvor. Handelen fra Bergen besto. Men den innenlandske kjøpmannstanden ble såpass svekket at det gradvis ble nordlendingene selv som begynte å frakte fisken til Bergen fremfor at handelsmenn sørfra hentet fisken i Lofoten.


Tekst: fra Elisabeth Johansen, Anne Cecilie Pedersen, Einar Stamnes:
Tørrfisk – kystkultur, kokekunst, Querini og Elisabeth Johansen / John Roald Pettersen:
LOFOTEN – en kulturminneguide. Orkana 2018

Kilder:
Nielssen, Alf Ragnar. (red.) (2014) “Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk” i Norges fiskeri og kysthistorie. Bind 1. Bergen: Fagbokforlaget
Simonsen, Povl. (1991) Fortidsminner nord for polarsirkelen. Oslo: Universitetsforlaget

Illustrasjoner:
Det er gårdshauger flere steder på Røst, og det var ikke uvanlig å grave jordkjellere inn i haugene. Foto: Einar Stamnes
Transport av tørrfisk i hansatiden. Fra Tande, Thorvald sr. og Tande Thorvald jr.: Norges Tørrfisknærings Historie. Norges Tørrfiskeksportørers Landsforening. 1986.
Sjakkbrikke i hvalrostann funnet i gårdshaug på Røst.
Foto: Tromsø Museum – Universitetsmuseet

Italia har lenge vært det viktigste markedet for tørrfisk fra Røst. Men den direkte kontakten mellom Røst og Italia er et relativt nytt fenomen. Lenge gikk eksporten via Bergen. Utover på 1800-tallet hadde nordnorske firmaer dukket opp og de gjorde seg stadig mer gjeldende.

Tørrfiskeksport fra Lofoten

J.M Johansen i Stamsund, Berg og Sønner i Svolvær, H. Sverdrup på Reine og J.M. Langaas i Sund ble blant flere velkjente navn. Eksporten foregikk overraskende lenge fra Bergen. En viktig grunn var tørrfiskvrakingen og den kompetanse som krevdes. Å vrake fisken betyr å kvalitetssortere den etter størrelse og spesielle kriterier. Det var viktig å både kjenne ulike kvaliteter og de ulike markeders preferanser.

Bergen

I Bergen var det lang tradisjon for tørrfiskvraking utført av tørrfiskvrakere, såkalte geseller. Som presten og historikeren Olaus Magnus skriver i 1555 i sin beretning om de nordiske folk: 

Denna fisk från Bergen er dock icke av en och samme sort, utan har olika värde efter sin storlek och godhet.

Mange kvaliteter

I Bergen ble det etter hvert operert med rundt 30 kvaliteter for tørrfisk.  I dag sorterer tørrfiskvrakerne på Røst i 20 kategorier. 

På lik linje med andre høyt ansette matvarer har tørrfisken årgangsvariasjoner, avhengig av en rekke faktorer. Været under tørkingen spiller en hovedrolle, men også skreiens næring før fangst, fangstmetode og produksjonen før henging virker inn.

Regn og frost

Fisken henges slik at ryggen vender mot den mest fuktige vindretningen, slik at tørken blir god nok. Tørrfisken er også veldig følsom for frost, særlig tidlig i tørkeprosessen. Det er alltid en stor spenning rundt hvordan årgangen skal bli.

Tørrfiskvraker fra Bergen

Væreieren i Sund i Lofoten, Johan Langaas, greide tidlig på 1900-tallet å bryte eksportmonopolet til Bergen. Han fikk tak i en tørrfiskvraker fra Bergen som så begynte å lære folk opp i kunsten. Slik opplæring var den spede begynnelse for tørrfiskvrakingen i Lofoten, en vesentlig forutsetning for den senere direkteeksporten fra Lofoten.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bryggen_i_Bergen

Nye lover

I 1937 ble Klippfiskloven, som regulerte eksporten av klippfisk, også utvidet til å gjelde tørrfisk. Samme år ble NTL, Norges tørrfiskeksportørers landsforening, stiftet og eksportlisensen ble da knyttet til medlemskap her. Lenge dominerte bergensfirmaene, først i 1985 måtte de frasi seg reserverte plasser i styret.

Først midt på 1960-tallet fikk et firma fra Røst, AS Glea, medlemskap i NTL og eksportrett.

Tekst: fra Elisabeth Johansen, Anne Cecilie Pedersen, Einar Stamnes
Tørrfisk kystkultur, kokekunst, Querini Orkana 2018

Kilder:
Berge, Geir. (1996) Tørrfisk. Thi handlet du red’lig og tørket din fisk. Stamsund: Orkana Forlag
Gjertsen, Georg. (1949) Våre fisketilvirkere i Lofoten og Vesterålen. Stokmarknes: Stokmarknes Aktietrykkeri.
Magnus, Olaus. (ny utgave 2010) Historien om de nordiska folken. Hedemora: Michalisgillet og Gidlunds förlag.
Tande, Thorvald sr. og Thorvald Tande jr. (1986) Norsk tørrfisknærings historie. Norges tørrfiskeksportørers forening

Illustrasjoner:
Fra Bryggen i Bergen. Foto: Andreas B. Wilse / Wikipedia CC BY 2.0.
Gammelt handelsfartøy og tørrfisk, fra Olaus Magnus
Opplasting av tørrfisk, foto: Nordlandsmuseet
Vraking av tørrfisk på Røst i dag; vrakerne Ansgar Pedersen og Line Evjen,
foto: Kjell Ove Storvik
Film: Kjell Ove Storvik
https://vimeo.com/230804378

Flyplassen på Røst ligger nord på Røstlandet, noen få minutters biltur fra fiskerihavn og fergekai. Det er to daglige avganger tur/retur Bodø som også Svolvær er knyttet til med stopp på ruta enten til eller fra Røst. Operatør på flyplassen er Widerøe.  

www.wideroe.no

https://no.wikipedia.org/wiki/Røst_lufthavn

Tekst: På Røst AS
Foto: Elisabeth Johansen

Film: Housetown Productions Youtube.com/wideroepilot

Handelen med tørrfisk ble gradvis overtatt av spesialiserte fraktbåter: jektene. Mange jekter ble bygget i de nordnorske fjordbygdene der det var rikelig tilgang på godt virke. Det finnes en interessant beretning om Røst i Lofoten og Vesterålens beskrivelse, skrevet av Erik Hansen Schønnebøl i 1591. Her forteller forfatteren at det på den tiden var dårlige tider på Røst og Værøy, det rike fisket var lengre inn i Lofoten, men at det før hadde vært et rikt fiske og at det ennå fantes rester av store bygninger fra en tidligere oppgangstid:

Et variabelt vær

Her haver og været i gamle dage en stor og merkelig handelsbrug og köbsmandskab, hvis  lige ikke nogen sted haver været over all Norland, fordi all den fisk som nu drages inde under landet, baade udi Voge og Skrogen og andensteds ved Lofotens side, han gik udi gamle tiid udi Röst og Verröe, og det allerbedste fiskeri var der, og der haver været en merkelig handel, og boet saa rige mænd, som mand kand endnu see og forfare paa denne dag af den træffelige bygning og herlige huse, som der haver været opbygde med murede skorstene og andet saadant, hvilket er nu slet ödelagt..

Sannhetsgehalten i dette er det vanskelig å mene mye om, men det forteller i alle fall om et lofotfiske som var variabelt, alt etter hvor hovedmengden av skrei sto. Schønnebøl forteller videre om Røst at de har jekter til å føre varer med:

All den ved som de brende, den kiöbe de udi Salten og före den hiem med jegter.

Petter Dass

Petter Dass (1647–1707), sogneprest, tørrfiskhandler og dikter er en god kilde til omtale av lofotfiske, jektefart og tørrfiskhandel i diktverket Nordlands Trompet. Fiskeriene kunne variere veldig i omfang og avkastning. Siste halvpart av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet var krisetid i fiskeriene. I den tiden Petter Dass skrev Nordlands Trompet, på slutten av 1600-tallet, var det svartår i fiskeriene i Skrova og Vågan, forteller han. Han minnes de gode tider:

Jeg mindes for nogen forledenes Aar,
At Vaagen og Skroven hver Vinter og Vaar
De vare navnkundige Flæcker ...
Dit strævet hver anden Nordlændiske Mand …

Han beskriver at det nå på Værøy og Røst ror mange fiskere fra Helgeland og Salten:

Paa disse to Stæder almindelig roer,
En Haab av Saltværinger temmelig stoer,
Samt Helgelands bønder deslige

https://no.wikipedia.org/wiki/Petter_Dass

Tekst fra: Elisabeth Johansen, Anne Cecilie Pedersen, Einar Stamnes (red.):
TØRRFISK kysktultur kokekunst Querini Orkana 2018.

Kilder:
Bagge, Sverre og Knut Mykland (1996) Norge i dansketiden. Oslo: Cappelen forlag
Dass, Petter (2006) Opptrykk ved Didrik Arup Seip: Nordlands Trompet. Oslo; Aschehoug Forlag
Lindbekk, Kari (red.) (1978). Lofoten og Vesterålens historie 1500–1700. Stavanger: Dreyer a/s

Illustrasjoner:
Karl Erik Harr, fra boka Mit navn er Petter Dass – som boer ved verdens ende, Orkana 2007. Gjengitt med kunstnerens tillatelse.

Denne kaia er en av tre allmenningskaier som Røst kommune eier og driver. Dette er den største kaia, og den brukes av mange tilreisende fiskere under lofotfisket som foregår fra februar til april. Her er det flere uttak for vann og strøm. Det er 200 meter til Joker som er øyas butikksenter. 

Flytekaia som ligger i tilknytning til allmenningskaia langs Gleaveien er tilgjengelig for allmenn bruk i perioden 1. mai til 30. november. Fra november til mai er kaia øremerket fiskeflåten. Det er spesielle priser for denne kaia. Prisene finnes i pdf-versjon i vedlegget over, eller på kommunens hjemmeside
https://rost.kommune.no/renovasjon/category843.html

For å sjekke tilgjengelighet, avtale bruk og betaling, kontakt servicetorget i kommunen:

Røst kommune
Røst råhus
Røstlandveien 37
Tlf 0047 76 05 05 00
postkasse@rost.kommune.no

Menyen endres fra sesong til sesong og presenteres på restaurantens facebookside sammen med åpningstider.

https://www.facebook.com/querinipubogrestaurantrost/

Gjennom 20 år har røstkokken Anne Cecilie Pedersen bydd på nydelig mat basert på lokale råvarer. Underveis har hun utviklet sine egne retter og har latt seg inspirere av italiensk kjøkken. Kreativiteten er bygd på det nære forholdet som alltid har vært mellom Røst og Italia – grunnet felles kjærlighet til og kunnskap om tørrfisken fra Røst – og hva som ellers landes og produseres på øya.

Retter Anne Cecilie gjerne serverer er hvalcarpaccio, forskjellige smaksrike måltider av røstlam og mye spennende basert på tørrfisk og andre lokale råvarer.

https://vimeo.com/251143624

Anne Cecilies Tørrfiskravioli

2 store egg
200 g hvetemel
¼ ts salt

Bland alle ingrediensene til en fast deig. Kna deigen grundig i fem minutter. Pakk deigen i plast og la den hvile mens fisken tilberedes.

150 g vannet skinn- og beinfri tørrfisk
2 dl vann
2 små poteter
1 ss olivenolje
½ ts salt
pepper

Del tørrfisken i små biter. Kok opp vannet og la fisken trekke i ti minutter.
Skrell og kok potetene. Bland poteter og fisk i en matmaskin sammen med olivenoljen, til en jevn konsistens. Tilsett ½ ts salt og kvernet pepper etter smak.
Kjevle ut deigen til en tynn flate.
Fordel fiskemassen i teskjestore porsjoner med fem cm mellomrom på halvparten av flaket.
Brett over den andre halvparten.
Skjær firkantede raviolibiter med en trinse eller en pizzaskjærer.
Klem rundt kantene slik at deigen fester seg godt.
Kok opp rikelig med vann med 3–4 ss salt per liter.
Nok til ca 20 ravioli.

Paprika-, kapers- og olivensaus

1 grønn paprika
1 rød paprika
1 hvitløksbåt
2 ss kapers
150 g sorte oliven
3 ss olivenolje
1 liten bunt persille
5 cherrytomater

Vask paprikaene og tørk dem. Del paprikaene i to på langs og fjerne kjernehus og frø. Legges i ildfast form eller på plate og stekes i ovnen på 225 grader i 15 minutter, eller til paprikaen får brune flekker i skinnet. Pakk paprikaen inn i plastfolie og la ligge i 10 minutter. Dra av skinnet og del den på langs i en cm brede strimler.
Hakk hvitløken. Varm olivenoljen forsiktig i en panne og tilsett hvitløken og la den surre litt på svak varme. Tilsett så de øvrige ingrediensene og la surre i 25 minutter. Ha tomatene i sausen før servering.


Querini Pub og Restaurant
Klakkveien 1
8064 Røst
Tlf  +47 930 07 458

Anne Cecilie Pedersen
querinipr@gmail.com

Foto og film: Kjell Ove Storvik

Før tørrfisken kan tilberedes, må den vannes. Ved tørking forsvinner om lag 75 prosent vann, og noe av vanninnholdet må tilføres igjen før tilberedning.

Fisken legges i kaldt vann, som skiftes hver dag. Når tørrfisken bløtes, er den å regne som ferskvare. Det er viktig at fisken står kaldt, ca. fem grader eller kaldere.

Rotskjært betyr splittet

Den fisken som produseres på Røst kalles rundfisk. Det finnes en annen variant som produseres i langt mindre grad, som kalles rotskjært tørrfisk. Rotskjært betyr splittet. Når fisken er sløyd og hodekappet slik rundfisken er, kløyves den langs ryggbeinet som så fjernes. En fisk består da av to fileter som henger sammen ved sporden.

Rund fisk og fileter

Rundfisk bløtes i sju til ti dager, avhengig av størrelsen. Rotskjært tørrfisk trenger halve tiden.

Dra av skinnet og fjern alle bein før tilberedning. Skinnet kan enkelt draes av etter at fisken har hatt to–tre dager i vann. Kutt et lite snitt nede ved sporden, lirk løs en flik, og dra skinnet av.

Tekst fra: Elisabeth Johansen, Anne Cecilie Pedersen, Einar Stamnes (red.):
TØRRFISK kystkultur kokekunst Querini Orkana 2018

Fra tørrfiskfestival i Acerra, like øst for Napoli, med tørrfiskfileter ferdig bløtt for bruk. Utlånt av Arne Johansen

Filetering av bløtt fisk. Foto: Kjell Ove Storvik

I Italia bløtes fisken i store enheter, og de forskjellige bløterne har sine måter å gjøre dette på. Bløtekar hos en tørrfiskbløter i Genova og bløting av fisk i Napoli. Utlånt av Gian Paolo Orlandi

Denne kaia har ikke tilgang til vann og strøm.

For å sjekke tilgjengelighet, avtale bruk og betaling, kontakt servicetorget i kommunen:

Røst kommune
Tlf 0047 76 05 05 00
postkasse@rost.kommune.no

Røst kommunes nettside

Foto: Elisabeth Johansen

Åpent for publikum to dager i uka.

Biblioteket har en egen avdeling for lokallitteratur fra Røst og øvrige Lofoten.

Åpningstider
Tirsdag kl 11.30 til kl 14.00 og kl 17.00 til kl 20.00
Onsdag kl 11.30 til kl 14.00

Biblioteket er delvis stengt i ferier.
Sjekk ferietider her:

https://rost.kommune.no/bibliotekets-apningstider/category927.html

Røst kommune/servicetorget
Tlf +47 76 05 05 00
postkasse@rost.kommune.no

Bibliotekar Vanja Henriksen
vanja.henriksen@rost.kommune.no

UpNorth Festival 2017 var et samarbeidsprosjekt med Urban Nation Berlin som bragte kunstnere i verdenstoppen innen urban kunst til Røst. Kunstverkene er spredt rundt på øy, her viser vi bare noen ganske få.  

Kunstnerne var:
Isaac Cordal (es)
Klone Yourself (isr)
Ino (gr)
Lora Zombie (rus)
Spidertag (es)
Franco Jaz (arg)
Elle (us)
Pastel (arg)
Nespoon (pl)

https://en.wikipedia.org/wiki/Street_art

The last of the viking whalers er bilder fra Lofotfisket og vågehvalfangst i Vestfjorden tatt av Marcus Bleasdale for National Geographic. 

Marcus Bleasdale, fotograf og  journalist, donerte bildene fra National Geographic-artikkelen til Røst kommune, og de henger spredt på øya. 

Gå eller sykle rundt øya, let etter kunsten og opplev spennende kunstverk!

https://no.wikipedia.org/wiki/National_Geographic

Tekst: Røst kommune
Foto: Elisabeth Johansen

Røst kirke  er bygd i 1899 og innviet i 1900, opprinnelig som annekskirke til Værøy. Kirka er en langkirke i tømmer med 285 sitteplasser. Interiøret er i jugendstil, med tidstypiske farger innvendig. 

https://no.wikipedia.org/wiki/Røst_kirke

Alterskapet

Skapet er laget i nord-Nederland, sannsynligvis Utrecht, et sted mellom 1511 og 1520.

Skapet er en del av en samling skap, den såkalte Lekagruppen. Skapene står i kirker i Ørsta, Grip, Leka, Hadsel og Røst.

Det finnes en legende med ukjent opphav om alterskapet: Den 15. juli 1515 la 14 år gamle prinsesse Isabella av Burgund/Habsburg, senere Elisabeth, ut på reisen som skulle føre henne til København og bryllupet med den dansk-norske kong Kristian 2. Med seg som prest og sjelesørger hadde hun erkebiskopen i Nidaros, Erik Valkendorf. I løpet av turen oppsto det et fryktelig uvær, og prinsessen ble svært syk og redd. Hun sendte bud på erkebiskopen og ga løfte om å skjenke en gave til sitt nye hjemland dersom hun kom trygt frem. Gaven var fem alterskap. Erkebiskop Valkendorf valgte fem kirker i sitt bispedømme som strakte seg fra Sunnmøre til Finnmark som mottakere av alterskapene.

Midtpartiet av skapet

Skapet var opprinnelig forgylt med små gullplater som var stiftet fast, merkene ses ennå.

Skulpturene

I midten er Hellig Olav. Han er den mest populære norske helgenen og med på nesten alle alterskap i Norge fra perioden.

På hver side står en biskop. Det er noe usikkert hvem de, det kan muligens være biskop Nikolaus, de sjøfarendes helgen til venstre og til høyre Augustin eller Laurentius.

Skapdørene

Maleriene på dørene er i stor grad opprinnelige. På innsiden er to viktige kvinnelige helgener i Norge i middelalderen avbildet: til venstre er St. Katarina av Alexandria og til høyre St. Margaretha av Anthiocia.

På utsiden av skapdørene var opprinnelig Hellig Olav og en biskop avbildet. I dag er det 1700-talls overmaling der Moses med lovene og Aron er avbildet.

Skapdørene ble delvis retusjert i 2018 av Stephanie Backes i regi av Norsk institutt for kulturminneforskning, NIKU.

Tekst: Einar Stamnes

Pietro Querini skrev om røstværingenes forhold til kirke og religion i sin beretning - les mer i vedlegget under bildet.

Kilde: Therese Hervig Johnsen: Leka-skapene bestillingsverk eller markedsproduksjon? Masteroppgave i kunsthistorie Universitetet i Oslo Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske fag Våren 2007

Foto: Einar Stamnes

https://no.wikipedia.org/wiki/Kirke

Bobilcamperne har tilgang til toaletter, dusjanlegg, vaskemaskin og strømtilkobling.

Ta kontakt med Steinar J. Greger, tlf +47 92685601

Stavøya var tidligere et fiskevær med fiskebruk, butikk, dampskipsanløp og yrende liv.
Rundt 1920 flyttet Stavøya-folket inn til hovedøya, og nå står det kun tufter og steinsettinger fra kaianleggene igjen.

SAGNET OM DA FUGLENE FORSVANT FRA STAVØYA

«Fjelløyene rundt Røst er viden kjent for sitt yrende fugleliv. Her hekker enorme mengder av
sjøfugl, og folk kommer langveisfra for å oppleve disse fjellene hvor tusener på tusener av fugl i løpet av noen vår- og sommermåneder ruger fram nye avkom. Men blant dette eventyr av vingeslag og fugleskrik, ruver et av fjella dødt opp av havbrenningene. Det er Stavøya. Her hekker ingen av fugleartene som har vært så kjærkomne for kystens befolkning. Bare ørn og ravn klorer seg fast mellom klippene, men det sies at det for lenge siden var et yrende fugleliv på Stavøya.
På denne tiden bodde det en fisker på nordsiden av Stavøya. Det var en arbeidsom kar som ikkevar redd for å ta i et tak. Her ute på øya levde han godt på det naturen ga han, for han hadde kort vei til rike fiskeplasser, og fjellene var dekt av fugl.

Fiskerens strev lønte seg, og etter hvert reiste han til fastlandet for å handle seg ny og større
båt. Der møtte han to søstre. Den yngste fortapte han seg i, som man sier, og da båtkjøpet var unnagjort, seilte han hjem igjen med ny firroring og ei kone om bord. Jenta hadde blitt advart av søsteren mot å ende opp som fiskerkone, for det var et liv i slit og savn, mente hun, men jenta lot seg ikke overtale og reiste med fiskeren ut til Stavøya.
Nå gikk det mange år uten at søstrene så hverandre, men så passet høvet seg slik at
storesøsteren på fastlandet skulle få ta seg en tur for å se til søsteren på Stavøya. Hun ventet å komme til usle og karrige kår der ute i havgapet, men et helt annet syn møtte henne da hun kom i land på øya. På bergene stod fiskehjellene tunge av tørrfisk klar til å seiles med jekt til Bergen. Ved brygga stod tønne etter tønne fulle av lever og rogn, og på bryggeloftet glinset det i saftig kveiterekling. Inne i bua viste lillesøsteren henne stamper og kurver fylt til randen av måseegg,sekk på sekk som lå fulle av edderdun, og i flere tønner var det nedsaltet både lundefugl og skarv. Og i tillegg var det både sauer og kyr som beitet et stykke fra husene. I alt var det bare velstand og overflod som møtte søsteren fra fastlandet, og hun måtte innrømme at lillesøsteren levde godt sammen med fiskeren på Stavøya. Men etter hvert som dagene gikk og bordene ble dekt av den ene kosteligste rett etter den andre, ble storesøsteren mer og mer misunnelig på sin søsters lykke.
Kvelden før hun skulle reise, listet hun seg ut etter at de andre hadde sovnet. Hun gikk bort fra husene og opp i fjellsiden hvor lundefuglene hadde gravd sine reder som huleganger i gressbakken. Her dro hun en lunde ut av redet sitt og begynte å lese besvergelser over fuglen. Da dette var gjort, satte hun fyr på lundefuglen, og mens den hjerteskjærende skrek
av smerte, slapp hun den flaksende som en brennende fakkel i fjellet.
Etter dette forsvant all nyttefugl fra øya, bare ørn og ravn ble værende, og stein og tufter er det eneste som nå er igjen etter folkene som bodde på Stavøya.»

«Hodeløse menn og ihjelfrosne haikere, levende sagntradisjon i Nord-Norge»,
Ann Sylvi Larsen og Roald Larsen (red), Eureka forlag, Tromsø 2002

Fiskarheimen «Havly» har vært fiskernes faste holdepunkt under vinterfisket på Røst siden 1919, og et kjært sted også for de fastboende.
Gjestene i kafeen har vært grunnlag for mange forfatterobservarsjoner gjennom tidene.
Her presentert gjennom et utdrag fra Lars Saabye Christensen roman "Halvbroren", hvor hovedpersonen Barnum besøker faren Arnold Nilsens barndomshjem Røst.

(skarven)

...En øy kommer til syne som et punktum ytterst i havet. Jeg sitter på dekk, pakket inn i et pledd. Jeg har vært her før. Det var her jeg fikk navnet mitt. Men når jeg går i land på Røst er det ingen som vet hvem jeg er. Jeg har med skrivemaskinen og en almanakk. Et øyeblikk stanser jeg, trekker pusten, men kjenner ingenting, bare den rå vinden. Jeg går opp til Fiskarheimen. De har et ledig rom. En mørk pike i resepsjonen spør hvor lenge jeg skal bli. - Lenge nok, svarer jeg. Hun smiler og må vite navnet mitt også. - Bruce Gant, sier jeg. - Bruce Gant, gjentar hun langsomt og ser fort opp før hun noterer navnet og datoen i en bok. Så får jeg endelig nøkkelen. Rommet ligger i andre etasje. Sengen står ved vinduet som er skjoldete av salt. Jeg sover ikke. Jeg krysser av for enda et hvitt døgn. Neste kveld gjør jeg det samme.
Den neste morgenen banker det på døren. Det er den mørke fra resepsjonen. Hun har med frokost, egg, brød, syltetøy. Jeg ber henne skaffe meg en taperull. Hun kommer med den samme kveld, en taperull. Hun tar brettet og ser at jeg ikke har spist noe. Jeg skriver Nattmannen, sekvens I, og limer arket på veggen.
Jeg forsøker å sove.
Jeg hører fuglene i mørket.
En dag det regner går jeg ut. Dråpene kommer rett mot meg, som om himmelen har kantret. Jeg bøyer hodet og følger veien tvers over det flate Røstlandet, mellom hjellene, som ligner svære hager av fisk, men jeg kan ikke kjenne lukten, det er dødt, sansene miner er slipt ned, slik vinden pusser disse holmene med sitt store sandpapir, helt til de drysser mot bunnen og er borte. Jeg åpner porten til kirkegården og klarer ikke å lukke den. En flaggstang står som en bue i bygene. Jeg må krype, i le av steinmuren, og finner til slutt navnene deres, på en høy, sort støtte, rammet inn av hvit havsand, Evert og Aurora. Bokstavene er nesten dekket av fuglemøkk. Jeg skal til å tørke det bort, men lar være. Jeg husker plutselig hva presten fortalte, i fars begravelse, at skarven skiter på bergene for å finne veien hjem. 
Når jeg snur er vinden like sterk fra den kanten, en salt storm rett i ansiktet. Det er ikke sjenanse og blyghet som får alle til å se ned, det er bare vinden. Jeg kommer forbi et skur, et skjevt naust, og drar plutselig kjensel på noe, et kjøretøy under en presenning og litt av forskjermen er synlig. Jeg ser meg rundt. Det er ingen i nærheten. Jeg går inn dit og bretter mer av presenningen til side. Det er Buicken, fars gamle bil, nedslitt, rusten og full av regn. Jeg lukker øynene. Så er det noen der likevel. En lut mann, med høy, hvit panne over et mørkt fjes, lener seg mot et ødelagt kjøleskap og sier ingenting mens han børster jord av kjeledressen. Jeg slipper presenningen på plass. - Sjelden bil på disse kanter, sier jeg. Roadmaster Cabriolet. Mannen er fremdeles taus, men virker ikke fiendtlig. Han bare ser på meg, slik en nøyaktig skredder tar mål. - Hvor har du fått tak i den? spør jeg. - Det var en gang en kar som skyldte oss for både brennevin og gravsten, sier mannen. Jeg nikker. - Men hvorfor bruker dere den ikke? Nå smiler han. - Vi bruker den når italienerne kommer.
Jeg setter flere kryss i almanakken.
Det er det eneste jeg får skrevet.
En kveld går jeg ned i kafeen, drikker appelsinjuice og ser fjernsyn, sammen med noen andre
gjester, fastboende, som kommer hit for å spise bløtkake eller kanskje for den mørke pikens skyld. Det er menn som har gått i land og de betrakter meg med en overbærende nysgjerrighet, vennlige og tause, mens jeg ser på de flimrende, urene bilder, uten lyd, som om antennen stå midt i en dønning, plugget til vinden, og jeg tenker at disse kjente ansiktene som glir over den salte skjermen, her i Fiskarheimen, det siste hotellet før havet, har Vivian nettopp sminket.
Jeg reiser meg fort. - Hva gjør du her, Bruce Gant? spør piken når jeg gir henne glasset og skal opp til rommet igjen. De andre lytter, uten å vise det, bare gaflene stanser et øyeblikk. - Jeg tørker, svarer jeg. - Jeg synes likevel du burde spise litt, sier hun. 
Jeg må snart kjøpe ny almanakk.
Det blir lysere.
En morgen går jeg en annen vei enn den jeg pleier, ikke til kirkegården og rundt steingjerdet, men over vollen og langs fjæra, til den lille viken bak kaiene. Der ser jeg huset. Det er ikke lenger et hus, en bolig for mennesker, bare rester som langsomt faller og glir bort, som drivtømmer. Likdøren står og slamrer. I det tynne, gule gresset ligger et blankskurt sauekranium. Det er da det skjer. Vinden tar plutselig tak i jakken min og puster den opp til et sort seil, som løfter meg fra bakken, jeg stritter imot og prøver å gjøre meg tung og uhåndterlig, men det er umulig, jeg er bare et magert fnugg i disse kastene som bærer meg gjennom luften, jeg roper og strekker ut armene, og til slutt setter vinden meg høflig ned ved den smale stien. 
Jeg går straks tilbake til Fiskarheimen, rystet og omtåket. Der står den mørke bak disken og er lattermild i munnen og de samme mennene ser på hverandre, skjeve smil vokser i de trekkfulle ansiktene, og en av dem sier, høyt, før latteren bryter løs: - Jaså, er det selve skarven som kommer!
Jeg sprer fortellingens støv og lar den blomstre i alles munn som buketter av skjønneste løgn. 
En morgen banker det på døren igjen. Det er henne, den mørke. Hun ser seg fort rundt, på veggene som snart er dekte av ark. - Jeg er ikke sulten, sier jeg. Hun smiler. - Men det er brev til deg.
Dette begriper jeg ikke. Hun gir meg en konvolutt. Jeg kjenner igjen Peders skrift. Og det er mange adresser som er strøket over før det har kommet fram hit. - Takk, hvisker jeg. Piken blir stående.
- Skal jeg skrive Barnum Nilsen i gjesteboken i stedet? spør hun. Jeg går nærmere. Øynene hennes er brune. - Ser jeg ut som navnet mitt? Nå ler hun. - Fare min sa at det ikke er mange som kan kjenne igjen en slik Buick under en presenning, sier hun.
Jeg legger brevet på nattbordet og tør ennå ikke lese det.
Jeg drømmer for første gang på lenge. Jeg drømmer om kofferten. Noen bærer den, men jeg kan ikke se tydelig hvem det er. I drømmen ser jeg bare skoene, bena og hånden som holder kofferten, og den er tung.
Jeg våkner brått av solen. Den er i hele rommet. Jeg står opp. Brevet ligger på nattbordet. Jeg åpner det. Peder skriver: - "Min venn, jeg vet ikke hvor du er, men dette brevet finner deg kanskje. Husker du kortet vi fant fra verdens høyeste mann, den sommeren vi var på Ildtjernet. Hva jeg skulle sagt. Det ble ikke noe av Vikingen. Filmselskapet fikk ny sjef. Jeg traff ham i L.A. Han hadde bodd på Venice Beach siden 1969, og det eneste han kunne si var dette: What about vikings in outer space? Kanskje noe for deg, Barnum?" Jeg må sette meg på sengen og le ferdig. Jeg kan heller ikke huske sist jeg lo. Da hører jeg støy utenfor, stemmer, rop, musikk. Jeg går bort til vinduet og først nå ser jeg at noen har vasket det, alt er klart og nært. Verden blender meg. Det er fergen som legger til kai. De fleste på øyene må ha samlet seg der i dag. Og det er akkurat som om jeg har sett dette før og likevel ser jeg alt for første gang. Det er italienerne, oppkjøperne, som skal høste Røstlandets tørre hager, kystens vinranker. De blir fulgt ned landgangen og fra den andre kanten kommer den gule Buicken, nykjemmet og skinnende og med åpen kalesje, den duver lydløst som en polert ekvipasje på hjul. Sjåføren har uniform og en blank lue som skjuler den høye, hvite pannen. Han stanser ved landgangen, gjestene setter seg inn og de kjører langsomt avsted mellom vind og mennesker. Til slutt har Peder skrevet: "PS. Jeg hilser fra Vivian. Thomas har sagt sitt første ord. Gjett hvilket?" 
Senere på dagen rusler jeg bort til det skjeve skuret. Buicken er parkert utenfor. Sjåføren står på kne og pusser hjulkapslene så de skinner som fire speil igjen. - Vet du hvor far satte opp vindmøllen? spør jeg. Han tørker svetten av pannen, et øyeblikk brydd. - Vi la ut for dåpsfesten din og gravstøtten måtte vi hente helt fra Bodø, hvisker han. Jeg legger hånden på det varme panseret. - Da fortjente dere denne doningen. Han ser på meg, smiler. - Kom, sier han.
Vi ror over sundet, til den steile holmen. Vi sitter ved siden av hverandre på toften. Åren glipper i hendene mine. Sjåføren ler. - Du skåter som Arnold, roper han. Vi får båten på rett kjøl. - Hva vet du om faren min? spør jeg. Han ror og er taus en stund. Jeg må ta i for å holde takten og har snart ikke mer krefter. - Arnold kappet av seg en finger da han var guttunge, sier han. Vi nærmer oss, en trang bukt i en ulendt fjære. - Var han en god mann? hvisker jeg. Sjåføren, fergemannen, eneste sønn til Elendius, lener seg bedrøvet mot åren. - Da Arnold kom tilbake for å døpe deg manglet han hele hånden, sier han stille. Endelig er vi fremme. Han hjelper meg i land. - Vil du at jeg skal følge deg til toppen? Jeg rister på hodet. - Resten får jeg klare seg. Men han vil ennå ikke slippe meg og nå legger ha to tunge steiner i jakkelommene mine. - Du må ikke blåse bort for oss igjen, sier han. Så klatrer jeg opp den samme veien som far falt ned og ble til et hjul. Jeg vet ikke hvor lang tid dette tar. Lyset står stille i en sverm av hvite fugler. Når jeg kommer til den siste høyden og det fuktige gresset vider seg ut i en slak bue, ser jeg fars vindmølle, den ligner et fly som har styrtet, eller et ødelagt kors. Jeg setter meg der. Solen henger på horisonten og jeg ser at solen er grønn. Jeg kaster steinene ned skråningen og kjenner den ramme lukten av guano. Vinden river i restene som gir fra seg en klagende, vakker lyd, en rusten sang. Og jeg vet: dette er mitt sted....

«Halvbroren», Lars Saabye Christensen, Cappelens Forlag, 2001

Fiskarheimen Havly har også en egen boksamling eid av Litterært Landskap Pietro Querini, som kan benyttes når man sitter i kafeen. Det er dessverre ikke mulig å låne ut disse bøkene.

Irene Larsen, forfattar og lektor, f. 1964 i Skjervøy, bosatt i Tromsø. Larsen sin litteratur er prega av samisk kultur, kvardagsliv og mytologi, i samspel med det moderne, urbane og globale. Forfattaren nyttar mange kontrastar, mellom tradisjon og samtid, det lystige og det mørke, det friske, frodige og dei djupe botnane. Språket er sterkt, fortetta og rikt på uventa vendingar og bilete. Den sjøsamiske bakgrunnen hennar gir farge til ein kontrastfylt og biletrik litteratur. Larsen har vore ein av arrangørane av Tromsø internasjonale litteraturfestival Ordkalotten. Frå mai 2020 har ho vore leiar av Foreninga samiske forfattere, Searvi sámi girječállide / Siebrre sáme girjjetjállijda, som blei stifta i 2019.

Ho debuterte i 2005 med diktsamlinga Anemonepust, som vekslar mellom haikuform og prosalyrikk. For denne fekk ho Blixprisen. Diktsamlinga Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten (2008) tematiserer tid og rom, og utfordrar det målretta mennesket sitt behov for organisering. Samlinga Sortsolsafari (2013) kretsar rundt samisk naturmystikk.

Romanen Der det gror skierri er hennar siste utgivelse, Orkana 2021, og fikk i august 2022 Havmannprisen for årets beste nordnorske bok. Prisen er et samarbeid mellom Norsk Forfattersentrum Nord-Norge, Rana bibliotek, Nordland fylkesbibliotek, Helgeland sparebank og Ark Mo.
Juryen om Der det gror skierri: 
"Nettopp der det gror skierri har Yrja flyttet hjem for å være festivalleder for en sjøsamisk festival i Finnmark. Det er likevel det turbulente privatlivet vi får høre mest om, med forholdet til gifte Isak, og vennskapet med enstøingen Eilif. Samt Pietro Querinis beretning fra Røst, som er Yrjas følgesvenn i jakten etter mening i livet. Villfarne Yrja griper oss med alle sine motsetninger og uheldige omstendigheter, og boka er usentimental, men med et vakkert språk man lar seg fenge av."

...Etter at Eilif har gått, kjem Yrja på at ho har gløymt å bestille flybillett til Bodø og fly derifrå til Røst igjen. Ho skal ta seg en ny tur til Røstlandet. Ho har lyst til at folk her oppe også skal bli kjende med forteljinga om Querini og havariet hans, og har lyst til å flette ho inn i festivalen på eit eller anna vis. På Røst har dei laga opera av historia, og ho har leikt med tanken på å få den operaen sett opp her også, men må snakke med aktørane. Ho vil ta fly heile vegen fordi ho ikkje greier den fire timar lange fergeturen frå Bodø til Røst ein gong til. Førrre gong ho tok turen, var det så mykje sjøgang at ho spydde i tre av dei fire timane. Låg i eit hjørne på dekk med ansiktet i ein plaspose. Følte seg som ein romantikar som aldri hadde reist med ferje i denne landsdelen før. Lokalbefolkninga kom ut på dekk, sette sjøbein og tok seg ein røyk, nokre østlendingar stod og fotograferte havsule, tjuvjo og lundefugl. Det var berre ho, finnmarkingen, som låg og spydde. Det var februar. Ho hadde gledd seg til å sjå alle øyene når dei nærma seg Røstlandet. Skimte Værøy og Lofotveggen. Lyset. Horisonten. Havet. I staden låg ho halvdaud på dekk. Tom og likbleik, med oppkast på jakkeermet.
Då dei la til kai, fekk ho ringt ei drosje som henta ho på ferjekaia og køyrde henne til Bryggehotellet. Hotellet viste seg å ligge berre hundreogfemti meter unna, like over ein bakketopp. Drosjeturen kosta ho neste tohundre kroner. Hotellet var moderne og vakkert med utsikt mot ei forfallen, raud brygge som måkane hang i tusentall kring. Alle med nebba opne. Koret av jammerlege skrik fylte hotellrommet. Minka av og til i styrke, før det kom eit nytt crescendo. Det tok berre eit par timar før gleda over eit vakkert, lyst rom med havblå dukar og sengetøy var over. Ho prøvde å være litt sjølvironisk. "Yrja, du er då finnmarking. Du lar deg vel ikkje vippe av pinnen av måkeskrik." Men ho måtte ned i resepsjonen og be om å få byte rom. Det var ikkje høgsesong, så ho fekk eit nytt rom med vindauge ut mot den asfalterte parkeringsplassen. Skrika høyrdest ennå, men var fjernare. Måkane skreik kontinuerlig dei dagane ho var der. Tagde når det blei mørkt, og starta å skrike igjen når sjarkane la ut frå kaia om morgonen og vekte dei frå dvalen. Querini kalla måkene Coccali Marini då han kom til Røst i februar 1432. I forteljinga som ho låg på senga og las på Røst, stod det: I dette strøket finst det ei endelaus mengde med kvite fuglar, som på befolkninga sitt språk kallast for muxi, og som vi kallar Coccali Marini. Desse fuglane likar å opphalde seg der det er folk, anten på båtar eller på land. Dei er like tamme som byduene i Venezia. Det verkar som om desse fuglane ernærer seg og blir mette berre av å skrike, for dei skrik utan stans. Skildringa kunne ikkje vore meir presis. Muxiane skreik på nøyaktig same viset seks hundre år etter. 
Då ho var på hotellet, fortalde hotelleigaren at øya Querini stranda på, ikkje kunne sjåast frå fastlandet, men på heil klare dagar kunne ein sjå ho som ei hildring. Det hadde noko med lysbrytinga å gjere Og ho gjekk innom biblioteket med ho var der. Las alt ho kom over av lokal litteratur om øyene i området. Øyene på Røst var mange, knytte saman av bruar og vegar. Eit Venezia i miniatyr. I ei av bøkene stod det at Røst låg under havet etter istida. Yrja såg føre seg at det sat folk på dei andre øyene og såg på at Røst steig opp av havet. Querini skreiv: Øya ligg sytti miglier vest for Capo di Norvega, som er ein avsides og fjerntliggande stad, og derfor kallas ho Culo Mundi. Yrja las i fotnoten at Culo Mundi betydde verdas ende. 
Sjølv har Yrja alltid valgt å bu på stader der ho har kort veg til havet. Ho har alltid kjent havet som ei forlenging av seg Det rommar usynlege landskap. Grunne og djupe. Havet let ikkje så mykje kome opp i dagen dersom ingen leitar. Sjøen fell ikkje så mykje at han blottlegg alt. Han held på løyndomar.

Irene Larsen, Der det gror skierri, s.110-112, Orkana forlag, Stamsund, 2021.

I 2018 kom boka "TØRRFISK, kystkultur, kokekunst, Querini" ut på Orkana forlag. Boken er et samarbeidsprosjekt mellom forlaget selv og ildsjeler på Røst. Gjennom sitt engasjement i
kystsamfunnet i nåtiden speiler boka tørrfiskens reise gjennom tid og rom, og belyser samtidig hele Røst-samfunnet. En av personene vi møter i boka er Gudrun Jørgensen, som
holdt liv i en annen viktig tradisjon—ærfuglhold. 
I Querinis beretning finner vi også en beskrivelse av hvordan egg og dun ble brukt av kvinnene på Røst, og selv om han kaller dem gjess, er det en tydelig beskrivelse av en flere hundre år gammel tradisjon langs kysten, som også bidro til at kystkvinnene fikk litt egne penger å rutte med.
Se og hør Gudrun fortelle om ærfuglholdet i videoen i lenken over.

«Om våren kom det utallige villgjess og bygde rede på øya, mange like ved husveggene. Så tamme var de siden de aldri var blitt skremt med noe, at når husfruene gikk til redet, reiste gåsen seg langsomt og lot kvinnene rolig ta de eggene de ville ha, og som de stekte omelett av til oss. Når de gikk, kom gåsen tilbake til redet og la seg til å ruge, og lot seg heller ikke skremme av noe annet. Vi syntes dette var helt eventyrlig, i likhet med mye annet som det vil ta for lang tid å fortelle om.» (Pietro Querinis beretning)

fra Helge A. Wold, Querinis reise, historier om en historie, Orkana forlag 2004

UTRØST
Sagn om huldreland i havet finner man igjen flere steder langs kysten av Norge og Europa. De mest kjente utenom Utrøst er Sandflæsa utenfor Træna og Jomfruland i Telemark. Fra Irland er  Tir na nOG (Tir na Noir) udødeliggjort av bandet Vamp, med tekst av kystpoeten Kolbein Falkeid. I de fleste sagnene finner man en veileder eller fører som tar en med til det mytiske landet—til Utrøst er det de tre skarvene, som vi finner igjen i Røsts kommunevåpen.
Denne versjonen er hentet fra Peder Chr. Asbjørnsen «Norske HuldreEventyr og Folkesagn», 1845-48, illustrert av Hans Gude.

SAGNET OM SKARVENE PÅ UTRØST
Ved hjemkomsten hender det ikke sjelden de nordlandske fiskere at de finner kornstrå festet til roret eller byggkorn i fiskens mage. Da heter det de har seilet over sagnlandet Utrøst. Det viser seg bare for fromme eller fremsynte mennesker som er i livsfare på havet, og dukker opp hvor ellers intet land finnes. De underjordiske som bor her har åkerbruk, feavl og fiske- og jektebruk som andre folk; men her skinner solen over grønnere gressganger og rikere åkrer enn noe annet sted i Nordlandene, og lykkelig er den som kommer til eller kan få se en av disse solbelyste øyer: «han er berga,» sier nordlendingen.
Utenfor Røst, på Lofotens sydspiss, ligger det et huldreland med grønne bakker og gule
byggåkrer; det heter Utrøst. Bonden i Utrøst har sin jekt likesom andre nordlandsbønder; fra tid til annen kommer den imot fiskerne eller jekteskipperne for fulle seil, men i samme øyeblikk som de tror at de støter sammen med den, er den forsvunnet.
På Værøy, rett ved Røst, bodde en gang en fattig fisker som hette Isak; han eide ikke annet enn en båt og et par geiter, som kona holdt liv i ved hjelp av fiskeavfall og de gresstråene de kunne sanke omkring på fjellene, og hele hytten hadde han full av sultne barn. Allikevel var han alltid fornøyd hvordan Vårherre laget det for ham. Det eneste han bekymret seg over var det at han aldri riktig kunne ha fred med naboen sin; en rik mann som syntes han skulle ha allting bedre enn slik en larv som Isak, og som ville han ha ham vekk så at han kunne få den havnen Isak hadde utenfor hytten sin.
En dag Isak var ute og fisket et par sjømil til havs, kom det mørkskodde på ham, og rett som det var røk det opp med en storm så voldsom at han måtte kaste all fisken overbord for å lette båten og berge livet. Enda var det ikke greit å holde den flytende. Men Isak snodde farkosten nokså vakkert både mellom og over styrtsjøene, som var ferdige til å suge ham ned hvert øyeblikk. Da han hadde seilt med slik fart en fem, seks timer, tenkte han han snart måtte treffe land et steds. Men tiden gikk, og stormen og mørkeskodden ble verre og verre. Så begynte det å gå opp for ham at han styrte til rett til havs, eller at vinden hadde snudd, og til sist kunne han skjønne det måtte være så, for han seilte og seilte, men han nådde ikke
land. Rett som det var, hørte han et fælt skrik foran stavnen, og han trodde ikke annet enn det var draugen som sang dødssalmen hans.

Isak ba til Vårherre for kone og barn, for nå skjønte han at hans siste time var kommet. Mens han satt og ba, fikk han se skimtet av noe svart, men da han kom nærmere var det bare tre skarver som satt på en rekved-stokk, og husj! var han forbi dem. Slik gikk det både langt og lenge. Han ble så tørst og så sulten og trett at han ikke visste sin arme råd, og satt nesten og sov med rorkulten i hånden, men rett som det var skurte båten inn mot strand. Da gjorde han Isak store øyne. Solen brøt gjennom skodden og lyste over et deilig land; bakkene og bergene var grønne helt opp til toppene, åker og eng skrånet opp imot dem, og han syntes han kjente en lukt av blomster og av gress, så søt som han aldri hadde kjent før.
"Gudskjelov, nå er jeg berga; dette er Utrøst," sa Isak til seg selv. Rett foran ham lå en byggåker med aks så store og fulle at han aldri hadde sett maken, og gjennom den byggåkeren gikk det en smal sti opp til en grønn, torvdekket jordgamme, som lå ovenfor åkeren, og på toppen av gammen beitet en hvit geit med forgylte horn og jur så stort som på den største ku. Utenfor satt en liten blåkledd mann på en krakk og smattet på en pipe; han hadde et skjegg så stort og langt at det nådde langt ned på brystet.
"Velkommen til Utrøst, Isak," sa kallen. "Velsigne møtet, far," svarte Isak. "Kjenner De meg da?" "Det kan nok være," sa kallen; "du vil vel ha hus her i natt?" "Var det så vel, var det beste godt nok, far," sa Isak. "Det er ille med sønnene mine, de tåler ikke kristenmannslukt," sa kallen. "Har du ikke møtt dem?" "Nei, jeg har ikke møtt annet enn tre skarver, som satt og skreik på en rekved-stokk," svarte Isak. "Ja, det var sønnene mine det," sa kallen, og så banket han ut av pipen og sa til Isak: "Du får gå inn så lenge; du kan være både sulten og tørst, kan jeg tenke." "Takk som byr, far," sa Isak.

Men da mannen lukket opp døren, var det så gildt der inne at Isak ble rent forglant. Slikt hadde han aldri sett før. Bordet var dekket med de prektigste retter; rømmekoller og uer og dyrestek og levermølje med sirup og ost på, hele hauger med bergenskringler, brennevin og øl og mjød, og alt det som godt var. Isak han åt og drakk alt han orket, og enda ble tallerkenen aldri tom, og uansett hvor mye han drakk var glasset like fullt. Kallen han spiste ikke stort, og ikke sa han stort heller; men rett som de satt, hørte de et skrik og en rammel utenfor, da gikk han ut. Etter en stund kom han inn igjen med de tre sønnene sine; det kvakk litt i Isak i det samme de kom igjennom døren; men kallen hadde vel fått roet dem, for de var nokså blide og godlynte, og så sa de at han måtte da holde bordskikk og bli sittende og drikke med dem, for Isak reiste seg og ville gå fra bordet; han var mett, sa han. Men han føyde dem i det, og så drakk de dram om dram, og imellom tok de seg en slurk av ølet og av mjøden; venner ble de og vel forlikte, og så sa de at Isak skulle gjøre et par sjøvær med dem, så han kunne ha litt med hjem når han reiste.
Det første sjøværet de gjorde, var i en voldsom storm. En av sønnene satt ved styret, den
andre satt ved seilet, den tredje holdt fiskesnøret, og Isak måtte bruke storøsekaret så svetten haglet av ham. De seilte som de var rasgalne; aldri duvet de seilet, og når båten gikk full av vann skar de opp på bårene og seilte den tom igjen så vannet sto ut av bakskotten som en foss. Etter en stund la været seg, og de tok til å fiske. Det var så tykt av fisk at de ikke kunne få jernsteinen i bunnen for fiskebergene som sto under dem. Sønnene fra Utrøst trakk fisk i ett; Isak kjente også gode napp, men han hadde tatt med sitt eget fiskeutstyr, og hver gang han fikk en fisk til ripa glapp den av kroken, og han fikk ikke et bein.
Da båten var full, fór de hjem til Utrøst, og sønnene sløyde fisken sin og hengte den på hjell, men Isak beklaget seg til kallen over at det var gått så ille med hans fiske. Kallen lovte at det skulle nok gå bedre neste gang, og ga ham et par fiskekroker, og i det neste sjøværet trakk Isak like så fort som de andre, og da de var kommet hjem fikk han tre hjeller fulle av fisk på sin lott.

Etter en stund fikk Isak hjemlengsel, og da han skulle reise, forærte kallen ham en ny åttring, full av mel og lerretsduk og andre nyttige ting. Han Isak sa både takk og ære for seg, og så sa kallen at Isak skulIe komme tilbake igjen til jekteutsettingen; kallen ville til Bergen med føring av tørrfisk til det andre stevnet, og da kunne Isak bli med og selv selge fisken sin. Ja, det ville Isak gjerne, og så spurte han hva for en kurs han skulle holde når han skulle komme til Utrøst igjen. "Beint etter skarven når den flyr til havs, så holder du rett kurs," sa kallen. "Lykke på reisa." Men da Isak hadde satt ut fra land og ville se seg om, så han ikke mere til Utrøst; han så ikke annet enn havet både vidt og bredt.

Da tiden kom, møtte han Isak frem til jekteutsettingen. Men slik jekt hadde han aldri sett før;
den var to rop lang; så når styrmannen som sto og holdt utkikk på styremannsfjelen i forstavnen, skulle rope til rorskaren, så kunne ikke karen høre det, og derfor hadde de satt en mann midt i fartøyet også, like ved masten, som ropte styrmannens rop til rorskaren, og enda måtte han skrike alt det han orket.
Den parten Isak eide, la de forut i jekten. Isak tok selv fisken av hjellene, men han kunne ikke skjønne hvordan det gikk til at det støtt kom ny fisk på hjellene istedenfor den han tok bort, og da han reiste var de likså fulle som da han kom.

Da han kom til Bergen solgte han fisken sin, og han fikk så mange penger for den at han kjøpte seg en ny jekt i full stand med ladning og alt det som hørte til; for det rådet Utrøst-kallen ham til. Og sent om kvelden før han skulle reise hjem, kom kallen ombord til ham og ba ham at han ikke skulle glemme dem som levde etter naboen hans på Værøy, for selv hadde han druknet , sa han, og så spådde han Isak både hell og lykke med jekten. "Alt er godt, og allting holder som i været står," sa han, og med det mente han at det var én ombord som ingen så, men som støttet under masten med ryggen sin når det knep.

Isak hadde alltid lykken med seg siden den tid. Han skjønte godt hvor hellet kom fra, og han glemte aldri å sette ut litt godt til den som holdt vintervakt når han satte opp jekten om høsten, og hver julekveld lyste det så det skinte ut av jekten, og de hørte feler og musikk og latter og støy, og det var dans i jektevengen.

Forklaring ord og uttrykk:
Å duve seilet—å ta ned seilet i sterk vind
Jernstein— søkke brukt på fiskesnøre
Åttring—åpen fiskebåt med 4 åresett og råseil
Det andre stevnet—I Hansa-tiden i Bergen var det to store stevner hvor tørrfisk, rogn og tran ble ført til Bergen i fraktebåter kalt jekter. Disse var ofte eid i fellesskap av samfunnene, og mannskapet på jektene, ofte kalt "bygdafaret" var vante skippere og fiskere.  På handelsstevnene i Bergen ble tørrfisken omsatt, og nordlendingene kjøpte bl.a. mel og tøy med seg nordover. Det første stevnet var i mai/juni og det andre stevnet i august/september. Og kanskje tok de med seg noen "bergenskringler", som vi i dag kjenner som saltkringler, hjem til familien også. 
Forstavn, forut—helt framme i båten
Ladning—last
Jekteveng—helt bak, «akter», i jekten; oppholdsrom for skipper og styrmann
Hør mer om "godbonden", en jektenisse:  https://www.youtube.com/watch?v=aQxEVxBCFc0

Innkjøring til tømmestasjonen er skiltet ved Røstlandveien - tømmestasjonen ligger i enden av veien, til høyre.

Ved spørsmål - ta kontakt med Røst kommune, servicekontoret på rådhuset, tlf 76050500 (kl 08.00-15.00)

Pietro Querini var en venetiansk adels– og handelsmann som i 1432 strandet på Sandøya utenfor Røst. Han og elleve av mannskapet på totalt 68 personer
overlevde, og ble pleiet tilbake til livet av røstværingene. Etter tre måneder på Røst reiste Querini tilbake til Venezia, der han og mannskapet skrev ned sine beretninger. Disse har stor kulturhistorisk verdi.
Den første norske versjonen av Querinis beretning ble publisert i Trondheim i 1763 i en artikkel av Gerhard Schøning i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Akademis Skrifter.

Schøning mente at man ut i fra teksten kunne tolke at Querini og hans mannskap kom i land på øya Sandøya, sørvest for hovedøya Røstlandet. 

«Ved morgengry den 4. januar seilte vi med en mildt nordøstlig vind. Da var det at en av mennene som befant seg i forstavnen, fikk et skimt av noe som lignet land foran oss i le. Med spent stemme forkynte han hva han trodde ha så, og alle grep begjærlig etter håpet og gav seg til å stirre i samme retning. Det var ikke blitt helt dag ennå, så vi ventet til lyset ga oss visshet og uendelig glede over at det var land. Dermed fikk vi på ny kraft og styrke, og grep årene for å komme nærmere den etterlengtede landjorden. Men på grunn av den store avstanden og denkorte dagen so varte to timer, mistet vi landet av syne, og vi var også for svake til å bruke årene i særlig grad. Denne lange natten lå vi og hvilte med ikke lite håp. Da det igjen ble dag, var det første landskapet ute av syne, men i le så vi et annet som var fjellrikt og mye nærmere, slik at det virket mye lettere å komme på land der enn på det vi hadde sett først. For ikke å komme bort fra det i løpet av natten, peilet vi det inn med kompasset, og med heiste, vindfylte seil nådde vi omtrent i fjerde nattetime fram til landet. Da vi nærmet oss, så vi at vi var omringet av undervannsskjær, for bølgene brøt mot dem. Det er ikke noe sjømannen frykter mer enn å skulle legge til om natten i ukjent farvann. All vår glede og fortrøstning ble dermed brått vendt til dyp sorg og fortvilelse, og gråtende overgav vi oss til Gud og Hans Mor, Hun som er synderes trofaste tilflukt. Og Herren forbarmet seg over oss og hjalp oss i den store fare. For idet båten støtte mot ett av undervannsskjærene, kom det en bølge som med ett slag løftet oss opp og bort fra skjæret, så vi slapp uskadd fra faren. Vi nærmet oss hele tiden vår rednings øy, men ingen steder fant vi en strand hvor det var lett å legge til, for den var i hele sin omrekt omgitt av klippegrunn. Da skjedde det store under at vår Frelser og Hyrde ledet oss til den eneste lille stranden som fantes, og trøtte og utmattede lik svake, små trekkfugler nådde vi land.»

Helge A. Wold, Querinis reise, historier om en historie, Stamsund, Orkana forlag, 2004

Pietro Querini var en venetiansk adels– og handelsmann som i 1432 strandet på Sandøya utenfor Røst. Han og elleve av mannskapet på totalt 68 personer overlevde, og ble pleiet tilbake til livet av røstværingene. Etter tre måneder på Røst reiste Querini tilbake til Venezia, der han og mannskapet skrev ned sine beretninger. Kan det være at han fikk losji nettopp her på Skau, siden gården skal ha vært en av de mest velstående på Røst?                             

"Deres boliger er runde og laget av tre. De har bare en lysåpning midt oppe under takhvelvingen. Om vinteren er det så uutholdelig kaldt at de dekker åpningen med veldige fiskeskinn, som er tilberedt slik at de slipper gjennom mye lys. De bruker tykke ullklær fra London og andre steder, skinn bruker de lite eller ingenting av. For å venne barna til kulden og gjøre dem i stand til å tåle den bedre, tar de sine nyfødte når de er fire dager gamle og legger dem nakne under gluggen, fjerner fiskeskinnet, og lar snøen falle på dem. Hele vinteren, fra den 5. februar til den 14. mai, den tiden vi var der, snødde det nesten alltid. De barna som overlever barndommen, er så herdet og vant til kulden at de som voksne bryr seg lite eller ingenting om den. Tenk da hvordan vi andre, som var dårlig kledd og ikke vant til å bo i et slikt strøk skulle bære oss at. Men med Guds hjelp holdt vi ut alt." (fra Querinis beretning)

«På denne øya er det tolv små hus med omtrent hundre og tjue munner, mesteparten fiskere. De er av naturen begavet med evnen til å lage båter, bøtter, kar, kurver og nett av alle slag, og andre ting som de trenger for å utøve sitt yrke.» (fra mannskapets beretning)

Helge A. Wold, Querinis reise, historier om en historie, Stamsund, Orkana forlag, 2004

Pietro Querini var en venetiansk adels– og handelsmann som i 1432 strandet på Sandøya utenfor Røst. Han og elleve av mannskapet på totalt 68 personer overlevde, og ble pleiet tilbake til livet av røstværingene. Etter tre måneder på Røst reiste Querini tilbake til Venezia, der han og mannskapet skrev ned sine beretninger.
Kan det være at han fikk losji nettopp her på Skau, siden gården skal ha vært en av de mest velstående på Røst?       

"Deres boliger er runde og laget av tre. De har bare en lysåpning midt oppe under    takhvelvingen. Om vinteren er det så uutholdelig kaldt at de dekker åpningen med veldige fiskeskinn, som er tilberedt slik at de slipper gjennom mye lys. De bruker tykke ullklær fra London og andre steder, skinn bruker de lite eller ingenting av. For å venne barna til kulden og gjøre dem i stand til å tåle den bedre, tar de sine nyfødte når de er fire dager gamle og legger dem nakne under gluggen, fjerner fiskeskinnet, og lar snøen falle på dem.» «De barna som overlever barndommen, er så herdet og vant til kulden at de som voksne bryr seg lite eller ingenting om den.»
(fra Querinis beretning)

«På denne øya er det tolv små hus med omtrent hundre og tjue munner, mesteparten   fiskere. De er av naturen begavet med evnen til å lage båter, bøtter, kar, kurver og nett av alle slag, og andre ting som de trenger for å utøve sitt yrke.»
(fra mannskapets beretning)

Helge A. Wold, Querinis reise, historier om en historie, Stamsund, Orkana forlag, 2004

Pietro Querini var en venetiansk adels– og handelsmann som i 1432 strandet på Sandøya utenfor Røst. Han og elleve av mannskapet på totalt 68 personer overlevde, og ble pleiet tilbake til livet av røstværingene. Etter tre måneder på Røst reiste Querini tilbake til Venezia, der han og mannskapet skrev ned sine beretninger. Disse har stor kulturhistorisk verdi. Querinis beretning oppbevares i dag i Bibblioteca Apostolica i Vatikanet. I Marka, ved flyplassen finnes tuftene etter det man antar var en stavkirke fra middelalderen. Kanskje var det denne kirken Querini beskrev i beretningen?

"Det var hundre og tjue sjeler som bodde på øya, og til påske var det syttito som mottok nattverden og bekjente seg som fromme og troende katolikker."

"De er (som jeg før har nevnt) de frommeste kristne, og på helligdagene unnlater de aldri å gå til messe. I kirken kneler de alltid når de ber, og det hender aldri at de mumler besvergelser eller forbanner helgener, eller nevner djevelens navn. Når en slektning dør, holder hustruene på mennenes begravelsesdag en stor sammenkomst for alle naboene, som etter skikk og evne kler seg i praktfulle og dyrebare klær. Den avdødes hustru kler seg i sin fineste og kjæreste stas og serverer gjestene mens hun ofte minner dem på at de må være glade for den avdødes sjelefreds skyld. De overholder alltid fasten på de bestemte dager, og alle festdagene som kommer i løpet av året, helligholdes med kristelig fromhet."

Fra Helge A. Wold, “Querinis reise, historier om en historie” Stamsund, Orkana 2004

Aksel Fugelli, f. 22.08.1968 er en norsk romanforfatter. Han vokste opp i Lofoten og i Finnmark, bodde som voksen femten år i Brasil og bosatte seg i Bergen etter å ha vendt tilbake til Norge. I 2014 ga han ut bok om sin far, legen og professoren Per Fugelli - "Per - glimt av min far" 

Per Fugelli (1943- 2017) var lege, professor og gjennom en årrekke en av landets mest markante sosialmedisinere i den offentlige debatten. Han var distriktslege på Værøy og Røst 1970-73, og beskrev mange erfaringer herfra i boka «Doktor på Værøy og Røst.» Totalt medvirket han til nesten 50 bøker og over 450 artikler.

Familien Fugelli har sommerhus på øya Lyngvær, og Aksel og familien har tilbragt de fleste sommerferiene der siden barndommen.

"Vi skifter til klær som ikke lukter sild og saueskitt og tar motorbåten fra Lyngvær til Røst. Det er lundefestival på øya. I dag skal far utnevnes til æresborger, men før han får medalje og diplom skal han holde foredrag i aulaen. Hele befolkningen er tilstede utenom nitti år gamle søster Johanne, hans trofaste medhjelper på sykestua i gamle dager, som avfeide invitasjonen med ”nei, han har e nu hørt nok av.”” 

                                         Fugelli, Aksel. PER—glimt av min far. Oslo: Cappelen Damm, 2014

Bli med Day @ Sea på en tur til gamle ærverdige Skomvær fyr. Båtturen går gjennom det som en gang har vært en av verdens største sjøfuglkolonier. Vi går i land på Skomvær hvis havet er rolig nok til å gjøre dette på en trygg og sikker måte. Vi tar en rundtur på øya der du får høre historien om byggingen, driften og hvordan livet artet seg på en fyrstasjon.
Minimumsantall pr tur - 1 person.

For booking: www.day-at-sea.com eller ta kontakt via telefon eller e-mail info@day-at-sea.com

Praktisk info:

• Dere får utlevert redningsvest.
• Turen starter kl 13.30, varer i fire timer og går fra Røst bryggehotell i sommersesongen.
• Booking på www.day-at-sea.com
• NB! Turen kan bli endret eller avlyst ved dårlig vær.

Telefon: +47 91766799
E-post: info@day-at-sea.com
Facebook - Day @ Sea

Røst havfiskecamping tilbyr kaiplass for når du kommer med egen båt på besøk til Røst.

Her er det tilgang til vann, strøm, kjøkken og sanitæranlegg med vaskemaskin og tørketrommel for våre gjester. Det er også mulig å benytte badstua og grillhytta på området.

Kontakt oss på e-post info@rosthavfiske.com eller tlf 99258348

Helt ytterst i Lofoten – ti mil ut i havet fra fastlandet – ligger øyriket Røst. Her bor det rundt 490 mennesker, side om side med en av Europas største sjøfuglkolonier og en av verdens rikeste fiskebestander.

Røstlandet

Hovedøya Røstlandet utgjør nesten halvparten av landarealet, men er likevel ikke mer enn 11 moh. på det høyeste. Den ekstreme beliggenheten og det flate landskapet gjør at det er svært mye himmel på Røst. Kunstnere fra hele verden har gjennom lange tider latt seg inspirere av det spesielle røstlyset og stemningen blant fugl, fisk og folk.

Særegent klima

På grunn av plasseringen midt i havet er gjennomsnittlig temperatur over frysepunktet hele året. Øyene ytterst i Lofoten er dermed det nordligste stedet i verden som ikke har noen vinter etter meteorologiske definisjoner. Under Lofotfisket i februar og mars er det derfor perfekte forhold for å henge de store mengdene med skrei på hjell, slik at vær og vind kan lage tørrfisk av prima kvalitet.

Fiskeri er hovednæringsveien på Røst, med en rekke aktive fiskere og seks fiskemottak. Her er også aktivt dyrehold, med sauer og kyr, variert handelsnæring og noe servicenæring.

https://no.wikipedia.org/wiki/Røst

Fiskets betydning

Noe av de første man merker seg når man går i land på Røst fra ferga, er fiskets betydning: Her ligger gamle og nye fiskemottak og tørrfiskloft, rorbuer og fiskehjeller. Røst er tørrfiskens øy. Øya har da også en beliggenhet og et klima som skapt for tørrfiskproduksjon.

Tørrfisk, lufttørket fisk, kommer av gammelnorsk þurrfiskr, på Færøyene heter det ennå turrur fiskur.1 Tørrfisk kan lages av flere magre fiskeslag, men når vi snakker om tørrfisk, er det tørrfisk av skrei vi mener. Om vinteren, i perioden januar til april, har det til alle tider kommet enorme mengder skrei, gytemoden norsk-arktisk torsk, til Lofoten.

Den som skrider

Skreien, av gammelnorsk skreið, betyr den som skrider/vandrer. Skreien kan da også vandre langt: Den kommer helt fra Barentshavet, og det er tradisjonsrikt fiske etter skrei helt sør til Møre. Men hovedfisket har tradisjonelt vært i Lofoten. Først skrider fisken langs yttersida av lofotøyene, så videre inn på innersida, inn i Vestfjorden. Noen drar helt inn til selve Lofoten for å gyte og danner grunnlaget for det store tradisjonsrike fisket her. Det er også mye fisk som stopper opp ved Røst. Hvor og når hovedinnsiget kommer og gytinga foregår, har variert opp gjennom tidene og har bestemt hvor det har vært gode og dårlige år under Lofotfisket.

Årtusenlange tradisjoner

Fisket på gytevandrende skrei har årtusenlange tradisjoner, tørkingen av fisken likeså. Med så store mengder fisk, måtte vær og klima spille på lag skulle man kunne høste av havets grøde. Det fantastiske er at innsiget av fisk sammenfaller så godt med en gunstig sesong for tørking av fisken. Skreien på Røst blir hengt på hjeller umiddelbart etter at den tas på land: fra januar til i begynnelsen av april.

Optimale forhold

Forholdene på Røst er blant de mest optimale som finnes: milde vintre uten mye frost som kan gjøre skade, en kald vår og sommer, riktig luftfuktighet, rikelig vind og passelig med sol– alt dette gjør at kvaliteten blir så god. Hadde innsiget kommet om sommeren eller høsten, ville det vært for varmt og fuktig for tørking.

Tørrfisken er ferdig tørket og klar for inntak fra midten av mai til slutten av juni.

Røst er med dette en særegen kombinasjon av et levende fiskeri- og jordbrukssamfunn med en åpen og internasjonal kultur.

https://rost.kommune.no/

Tekst: Fra www.rost.kommune.no, Elisabeth Johansen, Anne Cecilie Pedersen, Einar Stamnes (2018) TØRRFISK – kystkultur, kokekunst, Querini. Orkana forlag, 2018, På Røst AS.

Bildetekster:
Fisket er fundamentet på Røst. Registreringsnummeret N-76-RT viser at båten er hjemmehørende i Nordland fylke, N, og Røst kommune, RT.
Fiskeriaktivitetene preger landskapet på hele den sørlige delen av øya.
Rådhuset og barne- og ungdomsskolen der også biblioteket er lokalisert, ligger midt på øya med idrettshallen som har navn etter Querini, rett ved siden av. På andre siden av veien ligger Røst kirke, legekontor og eldresenter. Januar 2019 bød på uvante snømengder og tette byger.
Sauene på Røst går ute hele året, men har mulighet for ly hvis været blir for hardt.
Nord på øya har jordbruket som en gang var utbredt, satt sine spor, med steingjerder på kryss og tvers.

Foto: Elisabeth Johansen

Det finnes mange avtrykk etter fortidsmennesker i Lofoten – og i Røst-arkipelet er det flere spor etter tidligere bosetning på de ubebodde øyene. Arkeolog Leif Erik Narmo som har forsket på samiske spor i Lofoten, forteller at bygningstypen langhus tilhørte germanske, norrøne bosetninger mens gammetufter er samiske – oppsummeringen er i henhold til en forskningshistorisk tradisjon om disse hustuftene. Men hvorvidt folk som bebodde disse boligtypene i sin tid hadde noen egenoppfatning av etnisitet, kan man ikke si noe om.

Hyttebukta har samiske spor

I Røst-arkipelet løfter Narmo frem Hyttebukta, også kalt Grindteigen, på Vedøya som et sted med samiske spor som han omtaler som ”eksempel på tidlig bosetning i den samiske fangstmarka.” Her er det registrert 26 hustufter på varierende høyder over havet – på strandterrasser mellom ca seks og ca elleve moh. I bukta er det også andre kulturminner, som steingjerder for sanking av dyr og fuglefangerhytter.

Samisk fellesgamme eller langhus?

De fleste av tuftene er groptufter med innvendige mål 4.5 m x 3.5 m og disse er datert til 2900 til 2600 f. Kr. Her finnes også tre tufter etter grophus som er betraktelig større enn de andre, helt opp til 10 m x 9 m. Disse er fra tidlig metalltid, ca 1900 til 1500 f. Kr. Ei av tuftene er ei rund gammetuft som har en diameter på fire meter og med en halvannen meter tjukk jordvold rundt. Dateringen av denne tufta er slutten av tidlig metalltid, altså fra 520 til 190 f. Kr. Det finnes også tufter som tidligere har blitt tolket som flere groptufter tett inntil hverandre. Narmo mener det er grunn til å omvurdere dette til å kunne være flere rom på rad i et norrønt langhus, eller kanskje aller helst rester etter ei samisk fellesgamme slik de er funnet i Lofoten og Vesterålen.

Bolig og fjøs i samme bygning

Fellesgammene har nemlig bolig og fjøs i samme bygning, og boligdelen og fjøsdelen er skilt med en midtgang. Både størrelse og rominndeling indikerer at dette kan stemme.

Kulturminneplanen for Lofoten fremhever Vedøya blant annet fordi tuftene underbygger en sammenhengende sekvens som viser utvikling fra dype rektangulære grophus fra steinalderen, via grunt nedgravde grophus i tidlig metalltid og runde gammetufter rundt år 0. Langs dagens strand på Vedøya er det også registrert minst 14 båtstøer og ei steinkai.

Vedøya ligger en kort båttur fra Røstlandet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Samer

Tekst: fra Elisabeth Johansen / John Roald Pettersen
LOFOTEN – en kulturminneguide. Orkana 2018

Kilde:
Narmo, Lars Erik: Germansk fangstmark og samisk bosetning. Bårjås 2006

llustrasjon: Elisabeth Johansen

Huset står like i holmekanten. Det er som et av de store hotellene i Venedig, hvor gondolen ligger seilklar ved trappen. Husets fasade er riktignok ikke så flott, men sjøveiene holmimellom kan ta konkurransen opp med hvilke som helst kanaler.

Slik formidler Carl Dons sitt møte med bygningsmiljøet på Glea da han kom dit en dag på 1940-tallet. Det lille sitatet forteller mye – at all plass på holmen er utnyttet ved at bygningene er plassert kant i kant med bølgene og at dette øysamfunnet holdes sammen av båttrafikk. Her er det mange små og store øyer og man må i båt for å komme seg til de andre øyene.

En skjærgård av grunner og båer

En annen autentisk skildring av det lille fiskerisamfunnet står Håkan Mørne for, etter han hadde vært der noen få år tidligere:

Den lille dampbåten som hadde ført oss hit, styrte gjennom en skjærgård av grunner og båer og la til under en radiomast ved handelsmann Pedersens brygge på holmen Glea. Den omfattet ikke mer enn ti mål berg, men rummet butikk, posten, radiotelegraf, sykehus, lagere, sjøbuer, gjestgiveri og en mengde våningshus. Mellem bygningene var knausene dekket av hjell med ophengt torsk, og rundt strendene løp trekaier med gammeldagse gangspill, de lignet møllehjul som var hengt op mellem høie påler. Ja, av bygninger og andre produkter av menneskelig driftighet fantes det så meget på den vesle holmen at det var nesten så det tøt over kanten.

Glea i dag

Fortsatt er det handelsmann Pedersen som regjerer på Glea. Mye av den tidlige bebyggelsen som Mørne listet opp er tatt vare på – her kneiser telegrafbygningen, her er våningshus slik de en gang så ut, bak knausen er en av statsbrønnene som ble anlagt i det vannfattige fiskeværet. Men på kaiene er det nok annerledes.

Modernisering

Fiskeproduksjonen har styrt utviklingen og det er bygd produksjonsrom og mottakshaller og hver kvadratmeter er utnyttet. I en stor lagerhall på det gamle fergeleiet er det sperrelinjer for torsken om vinteren. Her sperres fisken – to og to fisker knyttes sammen ved sporden slik at de kan henges til tørk. Når våren kommer fylles den store hallen av ferdig tørrfisk som skal sorteres.

Plane kjøreveier mellom hallene

I dag er holmen bygd sammen med resten de små øyene, her er store fyllinger som lager plane kjøreveier mellom hallene for trucker og lastebiler i dagens moderne produksjonsverden. Før lempet fiskere og fiskekjøper hvert fiskekilo gang på gang – først om bord i båten, deretter på land, så på kaia for sløying, deretter i kar for skylling, så til sperring før to og to fisk ble tredd på børtre for å bli tatt under hjellene for det siste løftet i fersk tilstand. Det brakte sperren opp på hjellen for å bli til en perfekt tørrfisk kanskje av sorteringen Hollender eller Bremer. Nå er mye automatisert, men et forhold er uendret: den gode kvaliteten på sluttproduktet.

Vær varsom

Vær varsom ved besøk i området og respekter skilt med adgang forbudt. Disse er satt opp for å gi de som arbeider der rom for å gjøre jobben sin og for å sikre at besøkende ikke utsettes for risiko i form av lastekraner eller trucker i fart. Det er mulig å få omvisning både på anlegget og i tørrfisksorteringen ved henvendelse til bedriften.
ww.glea.no

Tekst fra: Elisabeth Johansen / John Roald Pettersen:
LOFOTEN en kulturminneguide Orkana 2018          

Illustrasjoner:
Glea, foto: Nordlandsmuseet og Elisabeth Johansen

Olaf Johan Pedersen er daglig leder hos AS Glea og plukker rutinert ned boknafisk fra hjellen. En god boknafisk skal henge fem uker, sier Pedersen. På Røst henges stor fisk. Andre steder vil nok mange si at to til tre uker er tilstrekkelig. En splittet torsk trenger mye kortere tørketid. Foto: Kjell Ove Storvik

https://no.wikipedia.org/wiki/Boknafisk 
https://vimeo.com/216790755
Hør Pedersen fortelle om boknafisk og boknafiskkvaliteter.

Foto og film: Kjell Ove Storvik

365 er tallet på de gresskledte øyene som utgjør Røst. Regnes alle grå holmer og skjær med er summen over 1900. Den nordligste og største øya het før i tiden Hjemlandet. Den  er cirka 2.5 km lang og nesten like bred.

Sju andre øyer var bebodd

I dag er navnet Røstlandet, og øya er som de andre øyene, bundet sammen med de andre med veier og fyllinger. I ei beretning av sogneprest Svendsen, heter det at på den tiden han var der på 1800-tallet, var også syv andre øyer bebodde – Skomvær, Sandø, Glæa, Tyvsø, Kaarø, Lyngvær og Stensø. Stavøen og Storfjeldet som sies å ha vært bebodd, var forlatt, ifølge Svendsen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Røstlandet

Fra stier til spaservei

Men Svendsen hevder at selv om Røst er flatt, er det ikke så lett å ta seg fram. Før i tiden var det bare svake stier, og man måtte ”rette sin gang etter husenes beliggenhet, fleldens stilling eller endog kompasset.” Andre hindringer, forteller han, var utallige småsjøer og innskjæringer av havet som ville sperre veien. Til stor glede og som et tegn på Røsts fremgang hadde samtlige på øya ”i de sidste år anlagt en udmerket spaservei fra den ene ende av øen til den andre.”

Håndbygde steinkonstruksjoner

Fjerner man seg fra de asfalterte bilveiene finnes spor etter den tiden da røstfolket kjempet mot de naturlige hindringene for ferdsel og laget veier. Der vannet kommer  i innskjæringer i landet, er det flere steder bygget hva røstværingene kaller ”spenger”. Ei spong, flere spenger, heter det på dialekt. Dette er imponerende håndbygde steinkonstruksjoner som binder landet sammen.

Gammel kirkevei

Ei stor og flott spong er Tangsponga som ligger mellom Brasen/Ystnes og Klakken. Dette er den gamle veien til Ystnes. Tangsponga er den største steinsponga på Røst og har ukjent byggeår, men er utvilsomt fra før 1900, i følge kulturminneplanen for kommunen. Det er også rester etter eldre støer og små kaianlegg i området ved Tangsponga. Trolig har området nordvest for sponga vært en av adkomstene til den eldste kjente kirka på Røst, for dem som bodde i Storfjellet.


Tekst fra:  Elisabeth Johansen / John Roald Pettersen:
LOFOTEN – en kulturminneguide, Orkana 2018

Kilder:
Stamnes, Einar: Kulturminneplan for Røst 2017–2022. Røst kommune 2016
Svendsen, Reinert: Historiske efterretninger om Værøy og Røst av Reinert Svendsen, fhv. sogneprest til Værøy. Aschehoug 1916. Ny utgave Sentraltrykkeriet 1981

Foto: Elisabeth Johansen

De er (som jeg før har nevnt) de frommeste kristne, og på helligdagene unnlater de aldri å gå til messe. I kirken kneler de alltid når de ber, og det hender aldri at de mumler besvergelser, forbanner helgener eller nevner djevelens navn. ( … ) De overholder alltid fasten på de bestemte dager, og alle festdagene som kommer i løpet av året, helligholder de med kristen fromhet.

Røst 1432

I denne tuften er det funnet rester av små trekors som peker mot katolsk opprinnelse. Dette er en unik forekomst i Norge, lignende funn er gjort i norrøne kirker på Grønland. Lofoten har ingen bevarte middelalderkirker, dette er det nærmeste man kommer.

Kirkested fra 1400-tallet til 1715

Italienerne som strandet på Røst i 1432 og som skildrer dagliglivet der, beretter om det religiøse livet til røstværingene: De var opptatt av forholdet deres til Gud og forteller at av de 120 som bodde der, fikk 72 nattverd da de feiret påske og var troende katolikker. Kirken var en halv mil unna der de bodde. En ”miglia” som var deres måleenhet var 1739 meter, og kirken lå derfor i underkant av 900 meters vei fra huset. Dette fører oss over myrene og til de gamle nedgrodde kirkeruinene som ligger i Marka. Her var kirkestedet fra 1400-tallet til 1715.

https://no.wikipedia.org/wiki/Middelalderen

Tekst: Fra Elisabeth Johansen / John Roald Pettersen:
LOFOTEN en kulturminneguide,  Orkana 2018

Kilder:
Informasjonstekst plakat Røst kommune
Pietro Querini i Wold, Helge A.: Querinis reise / Il viaggio di Querini. Orkana 2003

Illustrasjoner:
Kirkeruinen fra middelalderen i Marka, foto: Elisabeth Johansen

Vi ønsker deg velkommen til vårt anlegg som kan tilby en variasjon av overnattingsmuligheter om du reiser med en gruppe eller som ensom eventyrer. Om du vil være hos oss en kort stund er det greit, men vi kan også tilby langtidsleie.

En variasjon av overnattingsmuligheter

Vi har rom med køyesenger i tilknytning til felleskjøkken, hytter, oppstillingsplass til bobil eller campingvogn og teltplasser i massevis.

Båtutleie

Om du reiser hit for å fiske leier vi ut småbåter i varierende størrelse, slik at du og dine venner kan legge ut på det store havet og friste lykken. I vår lille utstyrsbutikk kan du også kjøpe sluker, søkker og annet du måtte trenge når du skal sikre matauka.

Tips om hvor det kan være best sjanser for fangst

Bli med en garvet røstfisker som vil hjelpe deg med å tyde kart og komme med lure tips om hvor det kan være best sjanser for fangst. Dersom du ikke føler deg sikker på navigering i smule farvann er det trygt og greit å være med en som kjenner området og de beste fiskeplassene.

Sesongen hos oss er fra mars til september.

+47 992 58 348
info@rosthavfiske.com

www.facebook.com/HavfiskeCamping

Kirkeruinen som ruver i terrenget er fra 1800-tallet – dette er ikke en middelaldersteinkirke som mange kan komme til å tro. Denne steinkirka ble reist etter at en orkan raste gjennom øyriket og tok den forrige kirka en januardag i 1835.

Ny kirke

Kirka ble bygget i 1839 av dugelige steinbyggere fra Overhalla, 18 alen lang og 14 alen bred, ”… meget net og rummelig nok for den lille Menighed”, fortalte presten som fikk bygget kirka, sogneprest til Værø og Røst, Christian August Grønvold. Han skildrer prosessen og innvielsen i sine memoarer,  en interessant samtidsskildring av hvordan en tilreisende lærd opplever Værøy og Røst første halvdel av 1800-tallet.

Presten forteller

”Ved min Tiltrædelse av Embædet var der paa Værø omtrent 170 Sjæle og på Røst omtrent 70,” forteller han. Kirka ble innviet 21. juli 1839.

Orkanen herjer

Altertavlen, kalken og messeklærne var også bevart etter orkanen og finnes i den nyeste kirka som ble reist et helt annet sted i 1899 da steinkirka ble for liten for en voksende menighet.

Hvis noen har lyst å lese om steinkirker og steinkirkeruiner, klikk her:
https://no.wikipedia.org/wiki/Norske_middelalderkirker_i_stein


Tekst: fra Elisabeth Johansen / John Roald Pettersen:
LOFOTEN en kulturminneguide Orkana 2018

Kilder:
Grønvold, Christian August: Mit Liv i Aarene efter 1814.
Meddelt ved Didrik Grønvold. Cammermeyers boghandel 1943

Illustrasjoner:
Kirka ble revet da ny kirke skulle bygges, og kun steinkroppen ble stående igjen, foto: Riksantikvaren og Elisabeth Johansen

Langt ute i havet, vest for Bodø og sørvest av Lofotodden, ligger øyriket Røst. Det stikker opp med noen store monumentale klippeøyer som minner oss på det gamle slektskapet landskapet har til resten av Lofoten. Men selve Røstlandet og øyene rundt, der folk bor, er helt flatt og åpent. Her er det den ubønnhørlige vinden som rår.

Noe av de første man merker seg når man går i land på Røst fra ferga er fiskets betydning: Her ligger gamle og nye fiskemottak og tørrfiskloft, rorbuer og fiskehjeller. Røst er tørrfiskens øy. Øya har da også en beliggenhet og et klima som skapt for tørrfiskproduksjon.

50 skritt opp fra fergekaia ruver en inngjerdet utkikkspost. Oppe på utkikkspunktet er ei tavle der steder som er viktige for Røst er tegnet inn. Avstanden til Lofotodden er 48 km nordøstover, det er 859 km i sørlig retning til Bergen og 2432 km sørover til Sandrigo, vennskapskommunen til Røst i Italia. I denne landsbyen er vennskapet befestet med Piazza Røst.

Fergeruter Torghatten Nord: http://ruteinfo.thn.no/bm/default.aspx?rnr=82

https://no.wikipedia.org/wiki/Lofotodden


Tekst fra: Elisabeth Johansen og John Roald Pettersen:
LOFOTEN en kulturminneguide, Orkana 2018.

Illustrasjoner:
Ferga mellom Bodø, Værøy, Røst og Moskenes, foto: Elisabeth Johansen
Avstandsskive på utkikksposten ved fergeleiet, foto: Kjell Ove Storvik