Huset står like i holmekanten. Det er som et av de store hotellene i Venedig, hvor gondolen ligger seilklar ved trappen. Husets fasade er riktignok ikke så flott, men sjøveiene holmimellom kan ta konkurransen opp med hvilke som helst kanaler.

Slik formidler Carl Dons sitt møte med bygningsmiljøet på Glea da han kom dit en dag på 1940-tallet. Det lille sitatet forteller mye – at all plass på holmen er utnyttet ved at bygningene er plassert kant i kant med bølgene og at dette øysamfunnet holdes sammen av båttrafikk. Her er det mange små og store øyer og man må i båt for å komme seg til de andre øyene.

En skjærgård av grunner og båer

En annen autentisk skildring av det lille fiskerisamfunnet står Håkan Mørne for, etter han hadde vært der noen få år tidligere:

Den lille dampbåten som hadde ført oss hit, styrte gjennom en skjærgård av grunner og båer og la til under en radiomast ved handelsmann Pedersens brygge på holmen Glea. Den omfattet ikke mer enn ti mål berg, men rummet butikk, posten, radiotelegraf, sykehus, lagere, sjøbuer, gjestgiveri og en mengde våningshus. Mellem bygningene var knausene dekket av hjell med ophengt torsk, og rundt strendene løp trekaier med gammeldagse gangspill, de lignet møllehjul som var hengt op mellem høie påler. Ja, av bygninger og andre produkter av menneskelig driftighet fantes det så meget på den vesle holmen at det var nesten så det tøt over kanten.

Glea i dag

Fortsatt er det handelsmann Pedersen som regjerer på Glea. Mye av den tidlige bebyggelsen som Mørne listet opp er tatt vare på – her kneiser telegrafbygningen, her er våningshus slik de en gang så ut, bak knausen er en av statsbrønnene som ble anlagt i det vannfattige fiskeværet. Men på kaiene er det nok annerledes.

Modernisering

Fiskeproduksjonen har styrt utviklingen og det er bygd produksjonsrom og mottakshaller og hver kvadratmeter er utnyttet. I en stor lagerhall på det gamle fergeleiet er det sperrelinjer for torsken om vinteren. Her sperres fisken – to og to fisker knyttes sammen ved sporden slik at de kan henges til tørk. Når våren kommer fylles den store hallen av ferdig tørrfisk som skal sorteres.

Plane kjøreveier mellom hallene

I dag er holmen bygd sammen med resten de små øyene, her er store fyllinger som lager plane kjøreveier mellom hallene for trucker og lastebiler i dagens moderne produksjonsverden. Før lempet fiskere og fiskekjøper hvert fiskekilo gang på gang – først om bord i båten, deretter på land, så på kaia for sløying, deretter i kar for skylling, så til sperring før to og to fisk ble tredd på børtre for å bli tatt under hjellene for det siste løftet i fersk tilstand. Det brakte sperren opp på hjellen for å bli til en perfekt tørrfisk kanskje av sorteringen Hollender eller Bremer. Nå er mye automatisert, men et forhold er uendret: den gode kvaliteten på sluttproduktet.

Vær varsom

Vær varsom ved besøk i området og respekter skilt med adgang forbudt. Disse er satt opp for å gi de som arbeider der rom for å gjøre jobben sin og for å sikre at besøkende ikke utsettes for risiko i form av lastekraner eller trucker i fart. Det er mulig å få omvisning både på anlegget og i tørrfisksorteringen ved henvendelse til bedriften.
ww.glea.no

Tekst fra: Elisabeth Johansen / John Roald Pettersen:
LOFOTEN en kulturminneguide Orkana 2018          

Illustrasjoner:
Glea, foto: Nordlandsmuseet og Elisabeth Johansen

Olaf Johan Pedersen er daglig leder hos AS Glea og plukker rutinert ned boknafisk fra hjellen. En god boknafisk skal henge fem uker, sier Pedersen. På Røst henges stor fisk. Andre steder vil nok mange si at to til tre uker er tilstrekkelig. En splittet torsk trenger mye kortere tørketid. Foto: Kjell Ove Storvik

https://no.wikipedia.org/wiki/Boknafisk 
https://vimeo.com/216790755
Hør Pedersen fortelle om boknafisk og boknafiskkvaliteter.

Foto og film: Kjell Ove Storvik