Vi ser Luciano Fabros Il nido / Redet lenge før vi er fremme, lyse hvitt mot oss fra inne på Vedøya. Den eneste måten å komme seg dit på er med båt fra Røstlandet. Båtføreren vår forteller oss om fuglelivet mens vi tøffer utover. Flere artsbestander er kraftig desimert i løpet av de siste årene. Han legger skylden på trålfisket, som rensker havet for noen typer fisk og dermed fjerner næringsgrunnlaget for enkelte fuglearter. Tilsynelatende er det likevel nok av fugl i området. I hvert fall var fasaden og taket til hotellet vårt i deres besittelse, beskutt med hvitklissede avføring en masse. Det så ut som om noen hadde latt flere hundre liter hvit beis klaske utover taket fra et helikopter. Også inne på Vedøya regjerer fuglene. De sitter på små utspring oppi fjellveggen, som rager sjuskete mot himmelen.

Ferjebåten må stanse et stykke fra land på grunn av langgrunna. Vi befordres videre med jolle, innimellom drivende tangklaser og store steiner som bryter vannflaten. Redet ligger opplagt plassert, sentralt på øya, der den kuperte bakken flater ut etter en liten stigning opp fra vannkanten. Dens symmetriske, klassisistiske preg vitner om en annen verden enn de kaotiske fugleskrikene, de stinkende sauene og den porøse fjellmassen som omgir den. Plasseringen fremkaller det scenelignende ved øyas utforming – et hevet platå, åpent mot havet, med fjell som kulisser i bakgrunnen. Men fortsetter man innover, begynner terrenget snart å falle bratt mot en grotteaktig innhuling i fjellet.

Redet består av to halvveis nedgravde, tjukke tannhjul som skrår opp fra bakken. I glipen mellom dem er det plassert tre fugleegg. Både egg og tannhjul er i italiensk marmor. Egentlig er det ikke tannhjul vi ser, men skiver fra rillede, greske søyler – innlysende, med tanke på materialvalget. Det er ingen tilfeldighet at valget falt på en italiensk kunstner: Fiskesamfunnet på Røst fikk i 1432 besøk av en gjeng forliste, italienske sjøfolk, anført av handelsmannen Pietro Querini. Handelsforbindelser ble opprettet. Slik fugler trekker sørover (sammen med tørrfisken som produseres på Røst), er marmoren fraktet nordover. Søylene og eggene representerer de to sfærene som møtes her: middelhavskultur og lokalt fugleliv.

Greske søyler lar seg lese som metonymier for den greske bystaten, polis. Som kjent var det her demokratiet oppstod. Demokratiseringsprosessen Athen gjennomgikk på 400-tallet f.Kr. sprang ut av et behov for å justere maktbalansen, frata de høyere samfunnsklassene deres selvfølgelige rett til å utbytte de lavere. I lys av dette: Hva med et demokrati utvidet til også å innbefatte dyreliv og geologiske prosesser – perspektiver som normalt er fremmede i politikkens synsvinkel? Det er kanskje et slikt inkluderende og jordnært polis Fabros motiv tematiserer, der også brekingen, fugleskrikene og den langsomme erosjonen av marmorens overflate blir hørt. Samtidig indikerer tannhjulformen som dukker frem i det søylene omgjøres til vernende former, og slik illuderer en omsorg for naturen – og bokstavelig innlemmer den i den stemmegivende forsamling – at et slikt verneforsett alltid også er instrumentelt motivert. En tvers igjennom moralsk forvaltning av naturen er utenkelig. For så måtte vi ha stått i et uavhengighetsforhold til den. Hvorvidt eggene faktisk vernes av de ambivalente søyletannhjulene, eller er i ferd med å krystes, er et åpent spørsmål.

Redet var målet på ruten vår som var mest strevsomt å få sett. En hel dag tok det; vi måtte med morgenflyet fra Bodø til Røstlandet, og der vente tre timer på båtføreren. Vel tilbake på Røstlandet, etter utflukten til Vedøya, var det flere timer til det gikk et nytt fly tilbake til fastlandet. Denne evnen til å mobilisere til forflytning er en av de mest fremtredende aspektene ved samtidskunsten; den trekker sitt publikum omkring i en evig global runddans. Å være profesjonelt involvert med samtidskunsten på et visst nivå, innebærer å stadig være på farten, fra begivenhet til begivenhet, messer, biennaler, åpninger, paneler, seminarer, workshops. 

Redet billedliggjør den ambivalente relasjonen mellom mennesket og natur, samtidig påpeker dens insisterende plassering utenfor allfarvei kunstens funksjon som mobiliserende brikke (tannhjul) i den globale flyten av mennesker, varer, kapital. Samtidskunsten er et «globalt objekt». Uansett hvor den befinner seg hører den aldri hjemme. Selv et demonstrativt stedstilknyttet arbeid som det Fabro presenterer her, halvveis nedgravd for liksom å bedyre at det er her det hører til, har sirkulasjon som motiv, skjebne og effekt. En mobilitet og omstillingsevne tilsvarende den kunsten og dens utøvere, samlere og formidlere fremviser, er imidlertid ikke alle arter forunt.

Stian Gabrielsen, fra Skulpturlandskap Nordland, Uten tittel forlag 2017. Gjengitt med forlagets tillatelse.

https://no.wikipedia.org/wiki/Skulpturlandskap_Nordland

http://www.skulpturlandskap.no/kunstverkene/il-nido-reiret/

Fakta:

• Oppført 1994
• Carraramarmor

To søyleformer med diameter på 85 cm, høyde 25 cm, eggenes diameter 25 cm

Kilde: http://www.skulpturlandskap.no/kunstverkene/il-nido-reiret

Foto: Kjell Ove Storvik