Fiskarheimen «Havly» har vært fiskernes faste holdepunkt under vinterfisket på Røst siden 1919, og et kjært sted også for de fastboende.
Gjestene i kafeen har vært grunnlag for mange forfatterobservarsjoner gjennom tidene.
Her presentert gjennom et utdrag fra Lars Saabye Christensen roman "Halvbroren", hvor hovedpersonen Barnum besøker faren Arnold Nilsens barndomshjem Røst.

(skarven)

...En øy kommer til syne som et punktum ytterst i havet. Jeg sitter på dekk, pakket inn i et pledd. Jeg har vært her før. Det var her jeg fikk navnet mitt. Men når jeg går i land på Røst er det ingen som vet hvem jeg er. Jeg har med skrivemaskinen og en almanakk. Et øyeblikk stanser jeg, trekker pusten, men kjenner ingenting, bare den rå vinden. Jeg går opp til Fiskarheimen. De har et ledig rom. En mørk pike i resepsjonen spør hvor lenge jeg skal bli. - Lenge nok, svarer jeg. Hun smiler og må vite navnet mitt også. - Bruce Gant, sier jeg. - Bruce Gant, gjentar hun langsomt og ser fort opp før hun noterer navnet og datoen i en bok. Så får jeg endelig nøkkelen. Rommet ligger i andre etasje. Sengen står ved vinduet som er skjoldete av salt. Jeg sover ikke. Jeg krysser av for enda et hvitt døgn. Neste kveld gjør jeg det samme.
Den neste morgenen banker det på døren. Det er den mørke fra resepsjonen. Hun har med frokost, egg, brød, syltetøy. Jeg ber henne skaffe meg en taperull. Hun kommer med den samme kveld, en taperull. Hun tar brettet og ser at jeg ikke har spist noe. Jeg skriver Nattmannen, sekvens I, og limer arket på veggen.
Jeg forsøker å sove.
Jeg hører fuglene i mørket.
En dag det regner går jeg ut. Dråpene kommer rett mot meg, som om himmelen har kantret. Jeg bøyer hodet og følger veien tvers over det flate Røstlandet, mellom hjellene, som ligner svære hager av fisk, men jeg kan ikke kjenne lukten, det er dødt, sansene miner er slipt ned, slik vinden pusser disse holmene med sitt store sandpapir, helt til de drysser mot bunnen og er borte. Jeg åpner porten til kirkegården og klarer ikke å lukke den. En flaggstang står som en bue i bygene. Jeg må krype, i le av steinmuren, og finner til slutt navnene deres, på en høy, sort støtte, rammet inn av hvit havsand, Evert og Aurora. Bokstavene er nesten dekket av fuglemøkk. Jeg skal til å tørke det bort, men lar være. Jeg husker plutselig hva presten fortalte, i fars begravelse, at skarven skiter på bergene for å finne veien hjem. 
Når jeg snur er vinden like sterk fra den kanten, en salt storm rett i ansiktet. Det er ikke sjenanse og blyghet som får alle til å se ned, det er bare vinden. Jeg kommer forbi et skur, et skjevt naust, og drar plutselig kjensel på noe, et kjøretøy under en presenning og litt av forskjermen er synlig. Jeg ser meg rundt. Det er ingen i nærheten. Jeg går inn dit og bretter mer av presenningen til side. Det er Buicken, fars gamle bil, nedslitt, rusten og full av regn. Jeg lukker øynene. Så er det noen der likevel. En lut mann, med høy, hvit panne over et mørkt fjes, lener seg mot et ødelagt kjøleskap og sier ingenting mens han børster jord av kjeledressen. Jeg slipper presenningen på plass. - Sjelden bil på disse kanter, sier jeg. Roadmaster Cabriolet. Mannen er fremdeles taus, men virker ikke fiendtlig. Han bare ser på meg, slik en nøyaktig skredder tar mål. - Hvor har du fått tak i den? spør jeg. - Det var en gang en kar som skyldte oss for både brennevin og gravsten, sier mannen. Jeg nikker. - Men hvorfor bruker dere den ikke? Nå smiler han. - Vi bruker den når italienerne kommer.
Jeg setter flere kryss i almanakken.
Det er det eneste jeg får skrevet.
En kveld går jeg ned i kafeen, drikker appelsinjuice og ser fjernsyn, sammen med noen andre
gjester, fastboende, som kommer hit for å spise bløtkake eller kanskje for den mørke pikens skyld. Det er menn som har gått i land og de betrakter meg med en overbærende nysgjerrighet, vennlige og tause, mens jeg ser på de flimrende, urene bilder, uten lyd, som om antennen stå midt i en dønning, plugget til vinden, og jeg tenker at disse kjente ansiktene som glir over den salte skjermen, her i Fiskarheimen, det siste hotellet før havet, har Vivian nettopp sminket.
Jeg reiser meg fort. - Hva gjør du her, Bruce Gant? spør piken når jeg gir henne glasset og skal opp til rommet igjen. De andre lytter, uten å vise det, bare gaflene stanser et øyeblikk. - Jeg tørker, svarer jeg. - Jeg synes likevel du burde spise litt, sier hun. 
Jeg må snart kjøpe ny almanakk.
Det blir lysere.
En morgen går jeg en annen vei enn den jeg pleier, ikke til kirkegården og rundt steingjerdet, men over vollen og langs fjæra, til den lille viken bak kaiene. Der ser jeg huset. Det er ikke lenger et hus, en bolig for mennesker, bare rester som langsomt faller og glir bort, som drivtømmer. Likdøren står og slamrer. I det tynne, gule gresset ligger et blankskurt sauekranium. Det er da det skjer. Vinden tar plutselig tak i jakken min og puster den opp til et sort seil, som løfter meg fra bakken, jeg stritter imot og prøver å gjøre meg tung og uhåndterlig, men det er umulig, jeg er bare et magert fnugg i disse kastene som bærer meg gjennom luften, jeg roper og strekker ut armene, og til slutt setter vinden meg høflig ned ved den smale stien. 
Jeg går straks tilbake til Fiskarheimen, rystet og omtåket. Der står den mørke bak disken og er lattermild i munnen og de samme mennene ser på hverandre, skjeve smil vokser i de trekkfulle ansiktene, og en av dem sier, høyt, før latteren bryter løs: - Jaså, er det selve skarven som kommer!
Jeg sprer fortellingens støv og lar den blomstre i alles munn som buketter av skjønneste løgn. 
En morgen banker det på døren igjen. Det er henne, den mørke. Hun ser seg fort rundt, på veggene som snart er dekte av ark. - Jeg er ikke sulten, sier jeg. Hun smiler. - Men det er brev til deg.
Dette begriper jeg ikke. Hun gir meg en konvolutt. Jeg kjenner igjen Peders skrift. Og det er mange adresser som er strøket over før det har kommet fram hit. - Takk, hvisker jeg. Piken blir stående.
- Skal jeg skrive Barnum Nilsen i gjesteboken i stedet? spør hun. Jeg går nærmere. Øynene hennes er brune. - Ser jeg ut som navnet mitt? Nå ler hun. - Fare min sa at det ikke er mange som kan kjenne igjen en slik Buick under en presenning, sier hun.
Jeg legger brevet på nattbordet og tør ennå ikke lese det.
Jeg drømmer for første gang på lenge. Jeg drømmer om kofferten. Noen bærer den, men jeg kan ikke se tydelig hvem det er. I drømmen ser jeg bare skoene, bena og hånden som holder kofferten, og den er tung.
Jeg våkner brått av solen. Den er i hele rommet. Jeg står opp. Brevet ligger på nattbordet. Jeg åpner det. Peder skriver: - "Min venn, jeg vet ikke hvor du er, men dette brevet finner deg kanskje. Husker du kortet vi fant fra verdens høyeste mann, den sommeren vi var på Ildtjernet. Hva jeg skulle sagt. Det ble ikke noe av Vikingen. Filmselskapet fikk ny sjef. Jeg traff ham i L.A. Han hadde bodd på Venice Beach siden 1969, og det eneste han kunne si var dette: What about vikings in outer space? Kanskje noe for deg, Barnum?" Jeg må sette meg på sengen og le ferdig. Jeg kan heller ikke huske sist jeg lo. Da hører jeg støy utenfor, stemmer, rop, musikk. Jeg går bort til vinduet og først nå ser jeg at noen har vasket det, alt er klart og nært. Verden blender meg. Det er fergen som legger til kai. De fleste på øyene må ha samlet seg der i dag. Og det er akkurat som om jeg har sett dette før og likevel ser jeg alt for første gang. Det er italienerne, oppkjøperne, som skal høste Røstlandets tørre hager, kystens vinranker. De blir fulgt ned landgangen og fra den andre kanten kommer den gule Buicken, nykjemmet og skinnende og med åpen kalesje, den duver lydløst som en polert ekvipasje på hjul. Sjåføren har uniform og en blank lue som skjuler den høye, hvite pannen. Han stanser ved landgangen, gjestene setter seg inn og de kjører langsomt avsted mellom vind og mennesker. Til slutt har Peder skrevet: "PS. Jeg hilser fra Vivian. Thomas har sagt sitt første ord. Gjett hvilket?" 
Senere på dagen rusler jeg bort til det skjeve skuret. Buicken er parkert utenfor. Sjåføren står på kne og pusser hjulkapslene så de skinner som fire speil igjen. - Vet du hvor far satte opp vindmøllen? spør jeg. Han tørker svetten av pannen, et øyeblikk brydd. - Vi la ut for dåpsfesten din og gravstøtten måtte vi hente helt fra Bodø, hvisker han. Jeg legger hånden på det varme panseret. - Da fortjente dere denne doningen. Han ser på meg, smiler. - Kom, sier han.
Vi ror over sundet, til den steile holmen. Vi sitter ved siden av hverandre på toften. Åren glipper i hendene mine. Sjåføren ler. - Du skåter som Arnold, roper han. Vi får båten på rett kjøl. - Hva vet du om faren min? spør jeg. Han ror og er taus en stund. Jeg må ta i for å holde takten og har snart ikke mer krefter. - Arnold kappet av seg en finger da han var guttunge, sier han. Vi nærmer oss, en trang bukt i en ulendt fjære. - Var han en god mann? hvisker jeg. Sjåføren, fergemannen, eneste sønn til Elendius, lener seg bedrøvet mot åren. - Da Arnold kom tilbake for å døpe deg manglet han hele hånden, sier han stille. Endelig er vi fremme. Han hjelper meg i land. - Vil du at jeg skal følge deg til toppen? Jeg rister på hodet. - Resten får jeg klare seg. Men han vil ennå ikke slippe meg og nå legger ha to tunge steiner i jakkelommene mine. - Du må ikke blåse bort for oss igjen, sier han. Så klatrer jeg opp den samme veien som far falt ned og ble til et hjul. Jeg vet ikke hvor lang tid dette tar. Lyset står stille i en sverm av hvite fugler. Når jeg kommer til den siste høyden og det fuktige gresset vider seg ut i en slak bue, ser jeg fars vindmølle, den ligner et fly som har styrtet, eller et ødelagt kors. Jeg setter meg der. Solen henger på horisonten og jeg ser at solen er grønn. Jeg kaster steinene ned skråningen og kjenner den ramme lukten av guano. Vinden river i restene som gir fra seg en klagende, vakker lyd, en rusten sang. Og jeg vet: dette er mitt sted....

«Halvbroren», Lars Saabye Christensen, Cappelens Forlag, 2001

Fiskarheimen Havly har også en egen boksamling eid av Litterært Landskap Pietro Querini, som kan benyttes når man sitter i kafeen. Det er dessverre ikke mulig å låne ut disse bøkene.