Carl Schøyen (1877-1951) tilbrakte barndomsårene i Kristiansand, men etter farens død i 1892 flyttet familien til Kristiania. Schøyens utdannelse begrenset seg til middelskoleeksamen og et kort opphold på en tegneskole. Som 17-åring tilbrakte han sommeren hos sin onkel, fyrvokteren på Skomvær fyr i Røst. Her mottok han inntrykk fra Nord-Norge som ble avgjørende for hele hans litterære virksomhet. Schøyen startet imidlertid sin forfattervirksomhet som lyriker, og debuterte allerede som 18-åring. 

1906 giftet Schøyen seg med Martha Thorkildson og bosatte seg på Jeløya. 1908 drog han nordover for å skrive om Nord-Norge i et kortfattet kulturhistorisk verk. Han fant imidlertid stoffmengden så rik og omfattende at han sa opp avtalen med forlaget. Sammen med sin kone slo han seg ned på Værøy og Røst og foretok mange og langvarige reiser i landsdelen, særlig i Lofoten og Vesterålen. Han ble godt kjent med både naturen og menneskene, spesielt de gamle høvedsmennene.

Resultatet av reisene kom 1915 i boken Nord i værene, som ble mottatt med begeistring. Carl Nærup skrev bl.a.: “Forfatteren er den taalmodigste, utrætteligste, sandfærdigste iagttager og observatør. Han er dertil lyrisk bevæget, let opflammet entusiast, en for sit emne begeistret og passioneret sjæl.” Han understreket også at dette var stoff som var helt ukjent for de fleste. Schøyen hadde her funnet frem til en fremstillingsform han også skulle benytte senere – halvt novelle og halvt kulturhistorie.

Schøyens neste bok, Tre stammers møte – om samer, kvener og nordmenn, kom 1918. Han hadde gjort grundige forarbeider i området fra kysten ved Salangen og Gratangen østover til indre Troms. Hovedvekten er lagt på flyttsamenes forflytninger og deres overgang til å bli bofaste bønder, og på kvenenes forflytninger fra Tornedalen ut til kysten og integreringen i samfunnet der. Kritikerne, bl.a. Nils Collett Vogt og Carl Nærup, roste boken varmt.

Schøyens studier av natur og dyreliv, særlig fugleliv, resulterte i bøker av stor kulturhistorisk verdi. I Fuglefjell og Ørnen fra Nupflåget gis det levende, nesten naturvitenskapelige skildringer av fugleliv, jakt, eggsamling osv. Schøyen leverte også bidrag til leksika og andre publikasjoner, bl.a. om Finnmark i Norge Vårt Land og om ærfuglen i Dyrenes Verden.

Schøyen var opptatt av naturvern og engasjerte seg sterkt for fredning av skogen i Pasvik. For sitt arbeid for å verne om sjøfuglene og ørnene fikk han Dyrebeskyttelsens medalje i gull, og hans innsats for Nord-Norge ble verdsatt av befolkningen der; han ble æresmedlem av Nordlendingenes Forening, og det var nordnorske foreninger som reiste en minnestøtte med hans portrettrelieff på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Carl Schøyen fikk dikterlønn 1938, og han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1948.
(utdrag fra Store norske leksikon/norsk biografisk leksikon)

HØVEDSMAND
Fredrik høvedsmand, som selv var en av Røstveteranene, fulgte mig en kveld til deres ældste, en ærverdig gubbe som laa og skulde dø.
Han hadde sit hus på indsiden av Røstsletten, hvor husene sto som tættest med veldige steingjerder omkring. Og eftersom ingen viste seg da vi banket paa, fandt vi selv fram til hans kammers - en forunderlig liten kahyt, helt opfyldt av sengen, saa vi ikke slap længere frem end til døråpningen. Gjennem vindusgluggen vistes en stump skydrivende himmel, hvor en masse nu og da hvitnet forbi og hev et flænget skrik over taket. Saa blev det igjen stille, og vi hørte bare det sagtmodige tik-tak av et slagur nedenunder.... Gubben, som laa der i halvdøs med en svart fløiels røkelue trukket dypt ned om panden, saa gusten og avfældig ut. Hans viden om sjølivet sto neppe at redde, vi var kommet for sent, frygtet vi. Og da han saa op, var det blik han sendte os heller ikke haabefuldt... Men straks han hørte det gjaldt havet, studset han, lyttet som til et opbrudssignal, grep med famlende haand efter sengesnoren... og sat snart med Fredrik høvedsmands hjelp opstøttet i puterne.. Vi trak et par krakker frem til døraapningen. Og nu fik de to et og andet å tale om.
Først og fremst var det Røst i barndoms- og ungdomstiden, da husene var saa lave at en voksen mand ikke engang kunde gå opreist under taket, og en rorbod som kaltes rumleboden var det prægtigste bygverk på hele øen. Og tidsregningen efter det store potetesaaret... eller kornet dengang... det kornet de malte på haandkverner i hvert et hjem! De lo... Men dyrebart hadde det været. Og sandelig var det endnu som de kunne høre murringen av kvernene. 
Saa kom de til havet, fisket og havet.
Det aapnet for vidder som kunde ligge blendende i dagen, men ogsaa uforvarende svartne av kov og dam.
En vinter han var roende fra Sund vest i Lofoten, hadde han oplevet en utror som ikke stod til at glemme. Skaveir fra sydvest hadde raset om morgenen, men da det stilnet længere ut på dagen, la hele flaaten ut paa havet. Derute hadde han en fembøring tæt ved siden. Han saa høvedsmanden stå i agterskotten og sætte line, netop som orkanen kom faldende fra nordvest: Den reiste fembøringen paa ende og boret den ned i sjøen... Alle slap de bruket, og mastetoppene svaiet mellem baarerne hvor de arbeidet sig mot land. Underveis saa han to otringer seile i bredd, men et stormkast klappet dem sammen saa de forsvandt paa slette havet. Mer saa han ikke, da rokket tætnet til himmels... og det var netop saa vidt han slap ind. Hvad der gik tapt av baater, nei det hadde han ikke tal paa, men fra Sund alene gik den dag 31 mand klar... Ogsaa andre stormdage maatte han mindes, men nu sang han op, nu var det ungdomstrodsen som lekte i braattene. For fiskeren... kunde han noen gang for alvor frygte eller hate havet? Aa nei.
Der flakket likesom morild i gubbens øine. Hans stemme fik liv, og han krammet sengesnoren som det var selve styrvollen han holdt. Men han var jo ogsaa ute paa et svimlende farlig ridt - det sidste ridt gjennem erindringens og manddommens rike.
Fredrik høvedsmann talte stilfærdig og lækkert, hans spørsmaal faldt altid vâre - og endskjønt han selv ikke var nogen ungdom, tiltalte han denne endnu ældre høvedsmann med I og Jer, kanske i respektfuld anerkjendelse av at han hadde utstaat de fleste kampe i en endnu vanskeligere tid.
Og i undseelse overfor den gjest som var i vente, dreiet han endvidere hatten uavbrudt i sine hænder.